“The fast track

København halvmaraton. Det var der alt skulle skje i år. Torsdagen før, dro jeg innom på Løplabbet her i Stavanger og kjøpte raske sokker. De raske skoene hadde jeg kjøpt tidligere. Sånne ting er helt nødvendig, tenkte jeg. For nå er det København og der er den raske løypa. 

På løpsdagen snørte jeg på meg skoene, trakk GTI-trøya over hodet og løp fra leiligheten og bort til startområdet. Her var bagasjeinnleveringen organisert helt fantastisk. Det var telt på telt og hyggelige ekspeditører som satte bagasjeposene på bakken etter nummer. Nå kunne jeg småjogge bort for å finne starten. 

Mens jeg lette etter pulja mi dukket ballongen for 1.35 opp. Strengt tatt hadde 1.40 ballongen vært like greit, men om jeg bare holdt meg et stykke bak 1.35 ballongen så burde målet mitt være oppnåelig, nemlig 1.38. 

Startstkuddet gikk av med et smell, da var de beste sendt av gårde. Pulja vår kunne flytte seg ett hakk fram og nå sikret jeg meg en plass helt fremst i pulja for 1.30 – 1.40. Riktignok så jeg ingenting til 1.30 ballongen, men startnummeret mitt stemte med fargen på pulja. 

Etter fem minutter begynte gruppa mi å løpe, nå var vi i gang. Perfekt vær, nesten vindstille, tusenvis av løpere og haugevis av publikum, verden fineste løpedag. 

Men etter fem hundre meter løp jeg rett inn i den gjengen som hadde startet i pulja før meg, de som skulle løpe raskere enn 1.30. De løp i et vanvittig somletempo og jeg måtte se på klokka mi. Merkelig, jeg løp jo på skjemaet mitt til 1.38, men alle foran meg sneglet av sted. Eneste løsningen ble å løpe zikzak mellom folkene, og de var det rikelig av. Det ble som å ha hastverk på 17.mai.  

Publikum stod tett i tett og over hodene på alle så jeg skiltet som Kari holdt. Heia Bjørn Arild stod det, hun var der med mine svigerbarn og heiet. Etter noen kilometere passerte jeg et fantastisk trommeorkester som spilte som besatt. Det var så utrolig fint, og det koret som sang, så vakkert det var, over gata dalte konfettien, og oppi ei trapp stod det en mann med en plakat hvor det stod noe om at jeg ikke kunne gi deg. Dette med å gi meg var egentlig en tanke som hadde slått meg like før. For nå begynte jeg å slite, hele tiden var det folk jeg måtte løpe forbi. Klokka begynte å tulle. Pip, sa den og så måtte jeg løpe lenger og lenger fra pipet og bort til kilometermerket. 

Jeg var skikkelig gåen da jeg løp gjennom det bygget hvor Redbull hadde stilt seg opp. Der helte jeg nedpå et glass med supersøtt sukkervann og fortsatt mot et eller annet jeg håpte var mål. Nei der var det ei bro! En oppoverbakke ingen hadde snakket om, skulle vi opp dit? Tar dette løpet aldri slutt? 

Heldigvis gjorde det det. Jeg kom meg over målstrekene, og ti meter senere hang noen ei medalje rundt nakken min, den kjentes som et ti-kilos lodd. Det stod en pall med drikkevann litt lenger borte, ei kasse med bananer, eneribarer, mer bananer, mer drikke, mer av alt og enda lenger borte stod en gjeng med blå trøyer. De stod rake i ryggen og snakket om løpet og hvor fint det var. Jeg hang bøyd over meg selv og stirret på de raske skoene og de raske sokkene og lurte på hvor jeg kunne dra for å finne den raske løypa.”