Robustløpet, Jæren leverer!

Rogaland er et fylke hvor vi er så heldige å ha gode løpeforhold stort sett hele året. Denne vinteren har gitt litt mer utfordringer enn vi er vant til og da er det ekstra kjekt når vær og føre spiller på lag når utendørssesongen løpes igang 🙂

Vi fikk mange glade tilbakemeldinger fra fornøyde GTIere og spurte likesågodt arrangøren om de kunne oppsummere arrangementet for oss.

Robust-løpet ble arrangert for fjerde gang helgen som var, med rekorddeltakelse og et Bryne som badet i sol.

Alle distanser ble til slutt utsolgt og deltakertallet var like rundt 1600. Fra de aller minste på barneløp, til 5 og 10 kilometer, halvmaraton og stafett. Robust-løpet med mål om å treffe alt fra toppløpere til å være et folkehelsetiltak, ble en løpefest av dimensjoner. Værgudene leverte fra øverste hylle, med sol fra skyfri himmel og tilnærmet ingen vind. Det la føringer for løpeglede, mestringsopplevelser og personlige rekorder.

Mange var i aksjon. Fra Team Ingebrigtsen på stafett til førstegangsfarende og kreftrehabiliteringsgrupper. Rundløypa på Bryne gjør arrangementet publikumsvennlig. Med innslag fra sponsorer og løpegrupper, kunne Bryne til forveksling minne om New York. God trøkk fra speaker i lift over bakken, fra velkjente podkasthoster i Lavterskel.

Robust-løpet er et samarbeid, hvor hovedarrangør Robust Trening og Fysioterapi får god hjelp av Undheim IL. Til neste år vil arrangøren skilte med videreutvikling i alle ledd, internasjonal godkjennelse og optimaliseringer av traseen.

 

PS. Resultater kan hentes ut fra EQ-timing. Mange gode tider, løyperekorder mm. https://live.eqtiming.com/67870#dashboard


"Alder er bare et tall" NM Veteran Stange 27-28 januar 2024

Å delta på norgesmesterskap er for flere av de eldste i GTI årets høydepunkt. Det fungerer som en saftig gulrot å skulle få se hva innsatsen gjennom året resulterer i når man sammenligner seg med de sprekeste i Norge i aldersklassen. Vi yngre veteraner har en vei å gå for å stille opp på disse mesterskapene, men det er ikke til å komme unna at bl.a småbarnslivet og arbeidslivet begrenser muligheten noe. Det er ihvertfall utrolig inspirerende å se hvilke resultater de som reiste oppnådde.
Årets NM for veteraner forgikk i Stangehallen. Over 200 deltakere møttes til konkurranse under helgens øvelser. Fra GTI deltok en liten gruppe på 4stk.
Lørdag:
Olaf Våge Ellefsen   M80-84  1500m. Tiden ble 7.33.77, sølv.
Olav Hagland        M75-79    1500m. Tiden ble 6.45.97, sølv.
Kate Alnes               K60-64    lengde, 3.10m, sølv.
Kate Alnes               K60-64    høyde uten tilløp, 0.92m, gull.
Janice A. Flaathe       K65-69   høyde uten tilløp, 0.92m, sølv.
Sitat fra Janice etter konkurransen:
"Deltok i høyde uten tilløp, etter noen panikk hopp på onsdag var det duket for første konkurranse i denne øvelsen. To år siden sist jeg hoppet.
Etter å ha kommet meg over 0.89m i siste forsøk, så klarte jeg 0.92m i første forsøk. Det ble en sølv medalje med det resultatet"
Totalen lørdag: 1 gull, 4 sølv
Søndag:
Olaf Våge Ellefsens M80-84   800m med tiden 3.48.42, bronse.
Olav Hagland          M75-79   800m med tiden 3.13.16, sølv.
Olaf Våge Ellefsens  M80-84   3000m med tiden 16.10.31, gull.
Olav Hagland          M75-79   3000m med tiden 14.07.88, bronse.
Kate Alnes               K60-64    lengde uten tilløp, 1.78m, bronse.
Kate Alnes               K60-64    tresteg, 6.93m,  sølv.
Janice A. Flaathe     K65-69     kule, 8.20m, gull.
Totalen søndag: to gull, to sølv og 3 bronse.
Komplette resultater:
https://liveres.andro.no/results/?competition_id=180&day_id=1
https://liveres.andro.no/results/?competition_id=180&day_id=2
Reportasje:
https://www.friidrett.no/aktivitet/Veteran/nyheter/sundheim-og-tudem--tildelt-besteutoverpremiene-under-veteran-nm/
For å se hvilke mesterskap/konkurranser som gjelder for 2024 kan du sjekke hovedterminlista fra NFF:
https://www.friidrett.no/aktivitet/terminliste/tentativ-hovedterminliste-for-2024/
Før sommeren kan vi her dra fram:
NM innendørs 17-18 februar Steinkjer, European master Championship 17-23 mars, Polen, NM Ultraløp 100km 6.april, Bergen, NM i halvmarathon 25.05, Birkeland, NM Veteran 21-23 juni, Stjørdal og Hovedmesterskapet 27-29. juni på hjemmebane i Sandnes.

Påmelding til Holmenkollstafetten 4.mai.

"Vårens vakreste eventyr" 4.mai i Oslo er et sportslig og sosialt høydepunkt for klubben. Vi sikter oss inn på minst 3 lag. Informasjon om testløp kommer senere, men det anbefales å delta på kortere distanser på stevner for fartstrening.

Fyll ut skjemaet  og returner til post@gti-friidrett.no snart for å sikre deg plass.

Gjett om vi gleder oss!!!!

Forventningsfull hilsen fra SU.


Høsten 2023 Kastgjengen

Janice A. Flaathe har oppsummert høsten for sin egen og kastgjengens del

Resyme fra kasterne høsten 2023
Som et absolutt høydepunkt blant kasterne høsten 2023 må være da Herman Henriksen i mv 85-89 klassen klarte å ta et internasjonalt mesterskapsgull i diskos under EM i Pescara, Italia. Han topper også Norges statistikken i sin klasse i denne øvelsen
Ellers er det etter det jeg kan se, en sesong preget av mange skader blant oss som kasterne.
Det har av den grunn vært få  veteran kast stevner i løpet av høsten.
1.september var det et kaststevne i Stavanger
Der deltok Marius i slegge.
Tore Drange og Jarle Bøe fullførte en kastfemkamp der poengsummen ble henholdsvis 2688 og 2531.
Den øvelsen som ga flest poeng var kule for dem begge. Tore fikk 727 poeng og Jarle 612.
Tore Drange ligge som nummer 3 på statistikken i Norge i kastfemkamp, og som nr.2 i diskos og spyd
Når en tenker at det i 2023 har kommet en ny poengtabell som viser at en nå får færre poeng for samme resultat enn det man fikk i 2022.
Kate var eneste utøver som deltok i NM kastfemkamp denne sesongen.
For egen del, så har det vært en sesong med lite konkurranser. Trasset meg gjennom NM vinterkast og noe få konkurranser fram til slutten av mai. Handlet om å skynde seg langsomt. Godt i gang med opptreningen, og endelig får jeg lov til å kaste med mer intensitet og fart.
Planen er å være tilbake for fullt neste sesong.
Må likevel si meg fornøyd med spyd resultatet med kun ett skritts tilløp. Da ble det 23,75m.
Hilsen Janice

Under følger artikkel fra Stavanger Aftenblad. Publisert 31.10.2023skrevet av Stefan Merenyi

«86-årig europamester

Friidrett : I en alder av 86 år, ble Herman Kristoffer Henriksen europamester i diskos i sin M85-klasse i italienske Pescara i Stadio Adriatica nylig.

Stefan Merenyi


– Jeg kastet 25.86, og det holdt til EM da nestemann på listen, tyskeren Scheuer klarte bare 22.84, forteller Herman mens vi prater sammen på Sandnes stadion.

Han og kona Judith kom fra Dirdal for at vi kunne lage en liten intervju.

– Det var åtte deltakere i klassen, men en tysker kunne ikke stille grunnet skade i oppvarmingen, ble det bare sju som fikk godkjent. Det var jevnt bak meg da tyskeren på 3. plass fikk 22.18, sier Herman Henriksen.

Han har i hele sitt liv vært med i friidretten med lenge og tresteg og høstet mange medaljer. Men da han ble rammet av nevropati og fikk problemer med føttene og balansen, ble det bare diskos.

De siste mesterskapene hadde jeg med meg min kone, Judith, da jeg trengte mest mulig hjelp på mange områder. Ellers har jeg gode treningsmuligheter på markene i Dirdal, sier Herman Henriksen. Og han legger til at i mars neste år blir han 87, og da blir det EM i Polen, VM i Göteborg og NM i Stjørdal og Vinterkast i Lyngdal, noe han ser frem til.

I det private liv var han lektor i Dirdal barne- og ungdomsskole og pensjonerte seg i 2003.»


Høst 2023 Fellesturen - "den raske løypa"

 

"Den raske løypa

København halvmaraton. Det var der alt skulle skje i år. Torsdagen før, dro jeg innom på Løplabbet her i Stavanger og kjøpte raske sokker. De raske skoene hadde jeg kjøpt tidligere. Sånne ting er helt nødvendig, tenkte jeg. For nå er det København og der er den raske løypa. 

På løpsdagen snørte jeg på meg skoene, trakk GTI-trøya over hodet og løp fra leiligheten og bort til startområdet. Her var bagasjeinnleveringen organisert helt fantastisk. Det var telt på telt og hyggelige ekspeditører som satte bagasjeposene på bakken etter nummer. Nå kunne jeg småjogge bort for å finne starten. 

Mens jeg lette etter pulja mi dukket ballongen for 1.35 opp. Strengt tatt hadde 1.40 ballongen vært like greit, men om jeg bare holdt meg et stykke bak 1.35 ballongen så burde målet mitt være oppnåelig, nemlig 1.38. 

Startstkuddet gikk av med et smell, da var de beste sendt av gårde. Pulja vår kunne flytte seg ett hakk fram og nå sikret jeg meg en plass helt fremst i pulja for 1.30 – 1.40. Riktignok så jeg ingenting til 1.30 ballongen, men startnummeret mitt stemte med fargen på pulja. 

Etter fem minutter begynte gruppa mi å løpe, nå var vi i gang. Perfekt vær, nesten vindstille, tusenvis av løpere og haugevis av publikum, verden fineste løpedag. 

Men etter fem hundre meter løp jeg rett inn i den gjengen som hadde startet i pulja før meg, de som skulle løpe raskere enn 1.30. De løp i et vanvittig somletempo og jeg måtte se på klokka mi. Merkelig, jeg løp jo på skjemaet mitt til 1.38, men alle foran meg sneglet av sted. Eneste løsningen ble å løpe zikzak mellom folkene, og de var det rikelig av. Det ble som å ha hastverk på 17.mai.  

Publikum stod tett i tett og over hodene på alle så jeg skiltet som Kari holdt. Heia Bjørn Arild stod det, hun var der med mine svigerbarn og heiet. Etter noen kilometere passerte jeg et fantastisk trommeorkester som spilte som besatt. Det var så utrolig fint, og det koret som sang, så vakkert det var, over gata dalte konfettien, og oppi ei trapp stod det en mann med en plakat hvor det stod noe om at jeg ikke kunne gi deg. Dette med å gi meg var egentlig en tanke som hadde slått meg like før. For nå begynte jeg å slite, hele tiden var det folk jeg måtte løpe forbi. Klokka begynte å tulle. Pip, sa den og så måtte jeg løpe lenger og lenger fra pipet og bort til kilometermerket. 

Jeg var skikkelig gåen da jeg løp gjennom det bygget hvor Redbull hadde stilt seg opp. Der helte jeg nedpå et glass med supersøtt sukkervann og fortsatt mot et eller annet jeg håpte var mål. Nei der var det ei bro! En oppoverbakke ingen hadde snakket om, skulle vi opp dit? Tar dette løpet aldri slutt? 

Heldigvis gjorde det det. Jeg kom meg over målstrekene, og ti meter senere hang noen ei medalje rundt nakken min, den kjentes som et ti-kilos lodd. Det stod en pall med drikkevann litt lenger borte, ei kasse med bananer, eneribarer, mer bananer, mer drikke, mer av alt og enda lenger borte stod en gjeng med blå trøyer. De stod rake i ryggen og snakket om løpet og hvor fint det var. Jeg hang bøyd over meg selv og stirret på de raske skoene og de raske sokkene og lurte på hvor jeg kunne dra for å finne den raske løypa." 

 


2023 høst ... Ultratrail Marjo og Tom-Erik

To av våre landslagsutøvere deltok i Nice by UTMB i slutten av september. For et lite innblikk i hva et slikt løp innebærer har vi fått en rapport fra dem begge.

Marjo Nice by UTMB

Jeg var veldig glad til å kunne stille opp i 115km ultraløp i Nice som sesongens siste dans. De 2 forrige månedene hadde vært plaget med fallulykker og knetrøbbel, så det var usikkerhet rundt formen og kroppen, men hodet var på plass, og det er jo viktigste på ultraløp sies det…? Jeg reiste med en fin gjeng med Silje Skorve Skarpeid fra GTI og Bjarte og Tore, og i tillegg fikk vi hengt mye med 2 fine GTI herrer John og Tom Erik :)

Dagene før løpet var det croissants og kaffe på programmet. Grytidlig på lørdag morgen tok bussen oss opp til fjellene bak Nice i Roubion. Jeg var trøtt og følte meg ikke spesielt bra i starten når alle gasset på de første kilometerne. Jeg tenkte at dette var ikke min dag akkurat da. Jeg ble liggende på 8-10 plass, men bestemte meg å bare løpe videre og nyte turen.

Løypet hadde en del store og lette stier/veier (som jeg hadde kjørt bil på hjemme i Finland!), det var litt kjedelig. Men så hadde vi laaange partier med fantastisk fin single track i fjellsidene! Litt tekniskt var det jo og, mye løs grus og lange nedbakker der du måtte fokusere for å ikke ramle på steinene. Været var nesten litt for fint, mellom 25-30 grader og steikende sol. Men for å snu det også til noe positiv - denne gangen jeg fikk sett de fine, fine fjelltoppene av Merchantour natural park!

Selv om varmen tok meg litt, og jeg passet på å ikke presse for mye i den varmeste tiden, kunne jeg passere ett par damer mellom 20-50km. Okei, dette kan faktisk gå litt bedre, tenkte jeg og bare fokuserte på å jobbe, jobbe, jobbe videre. Spise, drikke, løpe. Etter dropbag på 70km jeg passerte en mann som sa at damen på andre plass var ikke langt foran. Jeg tenkte han køddet med meg, og når jeg passerte den damen i neste motbakke turde jeg ikke å spørre hvilken plass var vi på!

Siste 15km og vi fikk en ufattelig fin solnedgang over Nice. Jeg hadde ønsket å få melding hjemmefra om noen var akkurat foran eller bak meg mot slutten, og var ganske lettet når det stod: "50min foran, 40min bak, ikke fall så tar du andre plassen!" Shit, andre plass! Det var stort. Jeg sprang med en mann som gratulerte med Western States golden ticket allerede (2 beste damer og herrer fikk hver sin), og fikk litt frysninger når vi løp mot målet i strandpromenaden i Nice. Det å kunne springe med skikkelig flyt etter nesten 15 timers løping, føle seg så sterk på en dag som virket først å være dårlig, det er grunn til at jeg elsker ultraløping. Alt kan skje under de mange timene på fjellene, det kan gå til helv... eller det kan snu for din del! Oftest er det litt begge på hvert løp ;) og hvis du klarer å grave, jobbe, ta det neste steget videre, er følelsen å få andre plass som betaling.. det er sykt fint!

Følg på IG: marjomarli og ultrapsyko  

Tom Erik Nice Cote dázur by UTMB 100 miles

Noen uker er gått og man har endelig fått tid og den nødvendige avstanden til å kunne absorbere og prosessere sitt andre 100 miles løp. Et realt fjelløp av den tøffe sorten… Dette løpet ble planlagt relativt sent i sesongen, etter at jeg følte jeg hadde underprestert på den siste utgaven av Xreid i Trollheimen i slutten av juni i år. Man følte et gryende behov for å få ut sittpotensiale på et langt og meget krevende løp med faktorer som høy høyde, mange kumulativepositive og negative høydemeter, 11-12 timer med hodelykt og også sterk varme. Etter rask planlegging gjennom sommeren var flybillett, billett til løpet og leilighet via Airbnbbooket. En snau måneds tid før løpet fikk jeg også klarsignal fra vår trener John at han var klar forå være support under løpet. YES!! tenkte jeg. Jeg og John har gjort svært gode løp sammen før, bla i VM ultratrail i 2018. Nice by UTMB er et relativt nytt løp i verdensserien UTMB hvor det deles ut billetter til hovedløpet i Chamonix som går av stabelen i slutten av august hvert år. Til sammen deltar det ca 3300 personer på de 4 distansene; 100 miles, 100k, 50k og 20k. Å komme blant de 3 beste på 100 miles og dermed få direkte kvalifisering var også målet for u.t. På startstreken i år på den nest lengste distansen, 100 km, var ingen ringere enn Jim Walmsley - verdens kanskje beste terrengultraløper og årets vinner av hovedløpet UTMB finals. På startstreken følte jeg meg meget sterk og godt forberedt. Jeg har trent så godt jeg har følt jeg har kunnet siden beslutningen om å løpe ble tatt i juni. Den viktigste og mest avgjørende treningsuken med 300km/15000hm gjennom jotunheimen på turistforeningens stier med venner hadde gått over all forventning. Det var varmt og godt i sola på 1700 moh Auron hvor starten gikk. Derfra skulle vi ta oss 167 km og 9300 hm oppover/11000hm nedover over fjellrekkene ned til Nice. Pga man hadde funnet et vepsebol på stien ut fra start som måtte fjernes ble starten utsatt 10 minutter:) Av ren tilfeldig ble jeg da kjent med den hardt satsende ungdommen Gvideo fra Latvia. Vi pratet litt videre ut fra start, blant annet om hvor fort vi syntes det gikk i fronten og ble gradvis enige om å dele stien de første milene. Løpet hadde jo ikke begynt enda.. Det føltes som om det gikk pent og pyntelig frem til første matstasjon etter 8 km med ca 100 hm opp og kanskje 300 hm ned. Jeg tok noe rask drikke med meg og ga en high five til min latviske medløper før vi dro opp stavene og begynte den 1300 hm lange klatringen mot løypas høyeste punkt og neste matstasjon. Været var fint selv om varmen tok greit også på 2600-2700 meters høyde. Jeg var litt bekymret for at manglende akklimatisering skulle gjøre det tungt å løpe her oppe, men det gikk foreløpig greit. Vi lå nå rundt 16.-17.plass noe som vi begge tenkte var en fornuftig åpning. Ned mot Isola og 3. matstasjon skulle vi nå ned 1700 hm på 6 km!! attpåtil på umerket sti deler av løypa, før vi skulle løpe de siste flate 6 km på asfalt inn mot stasjonen. Unnabakker gikk greit, men man merket allerede her at dette begynte å materialisere seg i lårene. Etter å snakket litt med John (som jeg nå møtte for første gang i løpet) og spist og drukket litt kom overraskende Bjarte Wetteland fra DFL inn på checkpoint. Dette stresset meg en del da jeg tenkte at det betydde at jeg kanskje hadde åpnet litt for sakte. Jeg prøvde å overbevise meg om at det var Bjarte som isteden løp bra eller kanskje hadde åpnet litt over evne. Vi klatret noen nye fjell og jobbet fortsatt godt sammen jeg og Gvideo. Jeg tror det var jeg som lanserte ideen om å prøve å samarbeide litt lenger og kanskje inn i natten. Om en av oss følte seg en del sterkere enn den andre skulle vi bare si fra også var det greit å løpe i fra. Vi valgte å holde sammen og da skumringen kom på oss for alvor var vi på vei inn på første store checkpoint hvor man kunne hente dropbags. Hodelyktene var kommet på og nå ventet over 10 timers løping gjennom natten.

Allerede på den første klatringen herfra ble fullmånen vår følgesvenn. Jo høyere vi kom, jo mindre behov ble det for lykten. Magisk!! Jeg følte meg fortsatt bra både mtp pust og muskulær belastning. At vi hadde en god trend i løpet ble bekreftet av at vi plukket nye løpere jevnt og trutt. Ved neste store matstasjon på 116 km hadde vi hatt en fin og rask klatring opp ca 400 hm. På stasjonen fikk jeg for andre gang smurt beina mine inn med vaselin av John og var klar for gi jernet de siste 50 km. John bekreftet at vi løp fort og nå bare var 5-15 min bak nr 5-9. På vei ut herfra løp vi litt feil og Gvideo klagde over at han hadde fått i seg for lite mat på stasjonen. På denne klatringen hvor vi skulle opp 1000 nye høydemeter begynte vi nok også tape terreng til de foran. Ned fra dette fjellet var vi igjen på stigningsprosenter på ca 30. Dette begynte for alvor å gjøre vondt i låra og det ble en del gåing nedover i bakker hvor jeg normalt ville ha «åpnet» opp beina og gitt gass. Gvideo introduserte meg for begrepet «shuffle» om terrengultraløpere som er ferdige og ikke klarer å løfte beina ordentlig lenger pga muskulær utslitthet. Dette var nå oss:( Vi tok oss greit med tid på siste matstasjon hvor vi så John ca 21 km før mål. Varmen var nå blitt ganske heftig og det begynte å haste med å komme seg til Nice. Avslutningen var vakker, men alt annet en lettløpt. Tilfredstillelsen over å omsider krysse mållinjen etter drøyt 25 timer på stien var derfor stor. Selv om ambisjonen om topp 3 ikke holdt, ble allikevel løpet en fin opplevelse og en viktig erfaring mot nye løp. Det å løpe/være sammen med et annet menneske i over et døgn mens du jobber hardt fysisk er en opplevelse jeg ikke ville vært foruten, og Gvideo er allerede for en god venn å regne pga at vi delte og mestret denne opplevelsen sammen. Når det er sagt vil det å løpe et løp sammen med noen på denne måten nok alltid gjøre at man blir litt mindre konkurransefokusert underveis. Det er godt mulig jeg kunne løpt noen minutter fortere om jeg hadde gitt alt jeg hadde og løpt alene de siste milene, men gevinstene av å løpe sammen, særlig om natten, overstiger nok ulempene i dette løpet for meg etter min mening. Sett i etterkant kan man også lure på om man burde løpt hardere i motbakkene med høyere puls for et bedre sluttresultat? Det var jo til slutt den muskulære belastningen avløpet nedover som dro ned farten og således ville kanskje ikke litt høyere fart oppover påvirket dette.

Forhåpentligvis får jeg anledning til å løpe UTMB finalen i Chamonix neste år til tross for at jeg ikke kom topp 3. Da vil det i treningsarbeidet frem mot løpet prioriteres først og fremst mer herding av beina for nedoverløping. Avslutningsvis vil jeg takke John og GTI-Friidrett for fysisk og økonomisk støtte til dette flotte løpet. Det anbefales på det sterkeste til andre GTI`ere enten de ønsker å løpe 167, 115,65 eller 20 km. Om noen ønsker mer informasjon om praktiske ting ifht løpet er det bare å spørre:)