For en intens opplevelse mitt første (og forhåpentligvis ikke siste) VM i ultratrail ble…
Frem mot avreise onsdag 26.10 hadde alt av forberedelser i form av trening, hvile og ernæring gått på skinner. Reisen ned skulle imidlertid by på en hel del utfordringer.
Først ble flyet vårt til Amsterdam kl 14 kansellert og en slukøret familie på 5, svigerfar inkludert, måtte reise hjem og belage seg på et nytt forsøk kl 07.25 neste dag. På flyplassen dag 2 slo Murphys lov til for fullt: ny kansellering og mye venting for å finne en alternativ reiserute. Til slutt ble vi booket om til Stavanger-København-Amsterdam-Porto. Da vi skulle borde fly nr 2 i København fant undertegnede ut han manglet pass. Ikke noe problem tenkte vi, vi er jo i EØS, men så enkelt skulle det ikke bli..
En voksen mann med et barns bunnløse fortvilelse i øynene var et faktum da den første portugisiske flyvertinnen fra TAP fortalte oss at jeg slett ikke kom til å slippe gjennom gaten. Om det var morsinnstinkt eller ren medynk som gjorde at hennes mer erfarne kollega til slutt ga oss klarsignal til å entre flyet vites ikke.
Kl 21.00 torsdag kveld landet vi på Oporto. Ute i ankomsthallen var det en befrielse å endelig treffe resten av troppen som hadde fløyet enn annen rute enn oss.
1 time senere var det med en moderat dose dårlig samvittighet at pappaen vinket adjø til sine to sovende barn som måtte kjøre enda en halvtime i taxien for at pappa skulle få hvile mest mulig før løpet.
Etter å ha sjekket inn og fått hvilt meg noen minutter i lobbyen på hotell João Paulo II bar det av sted til fellesmiddag på et annet hotell, Colonata. Jeg fikk egen sjåfør som kjørte meg og sørget for at jeg fikk armbånd og akkreditering. Jeg ble så geleidet til første pastabuffet med det norske laget. Stemningen var optimistisk og meget god, og jeg husker meg selv tenke “for optimistisk? “.
Romkompis denne gang ble Eirik Haugsnes, som jeg haddde truffet tidligere i anledning et foredrag i Stavanger i februar i år. En veldig hyggelig og avbalansert nordlending, som også er fysioterapeut. Perfekt, akkurat hva en nervøs og spent debutant som meg hadde behov for.
Etter frokost dagen før løpet skulle Torbjørn og Malene på dopingkontroll. Vi andre traff dem i lunsjen på hotellet etterpå. Lagleder Sharon Broadwell gikk på teknisk møte, før vi alle, inkludert pårørende, samlet oss på hotellet for lagmøte. Det ble bestemt at to stk skulle hjelpe til med langing på matstasjon 1 og 3, og to stk skulle hjelpe til på nr. 2. Hva vi ikke visste da var at flere av supporterne (pappa, hans kompis, to av mine kompiser) skulle få følge løpet på alle de 3 stasjonene. Det ble fordelt poser med mat til hver stasjon for hver utøver. Nøye utvalgte geler, fulle softflasks, barer, power gums, potetkaker og ekstra magnesium og salt. Jeg og Eirik skulle også hente staver på checkpoint 1.
Kl 16 skulle vi til Braga for å delta på åpningsseremonien i paradegaten i Braga. Det var stor ståhei, med flaggbærer og portugisiske barn som fulgte hvert lag opp mot scenen. Det var et stolt øyeblikk for både meg og min familie å dele denne stunden.
Etter x antall taler fra diverse autoriteter i arrangementskomiteen, ble vi enige om å droppe fellesmiddag på utøverhotellet og heller gå for pizza i Braga by.
Jeg sov 4 timer den natten, noe jeg var storveis fornøyd med. Jeg kjente meg offensiv i hode og kropp, klar til å gi alt for mitt kjære Norge.
Bussturen til start gikk knirkefritt. Det gjorde ingenting at vi ankom kun 15 min før start. Her traff jeg også for første gang mine to gode venner; Einar og Lars, som hadde reist til Portugal for å følge løpet mitt.
Starten med hodelykt var vakker. Jeg var meget bevisst å starte rolig, men endte allikevel som første norske. Etterhvert kom Torbjørn og så kom Lars Erik. Vi løp samlet gjennom første drikkestasjon etter 15 k. Jeg brukte litt lengre tid der og mistet dem. Istedenfor ble jeg liggende med store deler av det britiske laget. Det var et fint tog, og jeg tenkte å løpe en stund med Andy Symmonds som vant Lavaredo Ultratrail i år. En annen brite, Tom Payn (2.18 på maraton) måtte slippe etter ca 10 km sammen med oss.
Jeg og Andy kom sammen til checkpoint 1 etter noen nydelige timer i mørke og påfølgende soloppgang. På checkpoint fikk jeg god hjelp med drikke, mat og utdelt staver. Jeg husker jeg ropte at jeg følte meg fantastisk til Einar og Lars her.
Neste fjell gikk veldig greit, og jeg kunne passere flere løpere mot toppen. Motbakkeformen jeg hadde håpet på var virkelig der😀 etter å ha krysset en demning skulle vi opp på det høyeste fjellet på over 1300 m. I starten gikk klyvingen meget bra, men jeg begynte å gå tom for væske og farten avtok. Eirik kom lett dansende forbi 2 km fra toppen. Kjipt, men ingen krise tenkte jeg – det er langt igjen og jeg blir pigg med et par liter cola på toppen. Mange passerte meg mot toppen og mange på vei ned. De bratte nedoverbakkene på grus/terreng ødela lårene mine. Jeg gledet meg til neste motbakke.
Gjennom checkpoint 2 følte jeg meg ok, men begynte å kjenne det. Jeg fortsatte å tape noen plasseringer. Så skjedde det noe, energien kom tilbake og jeg bestemte meg for å ta i et skikkelig tak. Opp siste lange stigning (ca 750 hm) forserte jeg først Torbjørn og deretter flere løpere. Utrolig digg følelse. Noe stort var på gang om jeg holdt helt inn.
Etter å ha rundet siste 1000m topp bar det nedover igjen. Smertene i nedoverbakkene begynte virkelig å bli plagsomme. 1 km før siste checkpoint (73km) snublet jeg i stavene. Lite sjarmerende gloser raste ut av kjeften min da jeg fryktet at jeg hadde brutt venstrearmen. “Tranquilo, Tranquilo” fra portugisiske supportere fikk meg til å gjenvinne mentaliseringsevnen.
På siste checkpoint kastet jeg stavene og mannet meg opp til siste mila i 25-30 graders varme. Væsken var ikke lenger et problem da jeg hadde drukket godt, men lårene var vonde. 9 km før mål passerte smilende første (og heldigvis eneste) dame meg. Caroline Chaverot er verdens mest imponerende utholdenhetsutøver på kvinnesiden spør du meg.
Jeg slet virkelig med å holde motet over de siste km, og gleden var stor da jeg endelig kom til oppløpet. Frykten for å bli tatt igjen av en jagende sveitser var heldigvis ubegrunnet..
Imidlertid turde jeg ikke plukke med meg Sivert over målstreken som jeg håpet på. Neste gang😀 26.plass i verden på tiden 9.43. Ubeskrivelig herlig!!!
Det var utrolig deilig å treffe lagkamerater, familie og venner i mål. Helsepersonell sjekket armen min og konstaterte at det nok ikke var et brudd som fryktet. Jeg var så heldig å få skyss tilbake til hotellet med ultravasa-general Peter Fredricson, Fritjof Fagerlund og Emilie Forsberg (kona til Killian Jornet). Det ble en god drøs i bilen til tross for heftig kvalme etter litt for mye søtmat de siste timene.
Noen timer senere ble det middag på hotellet med det norske laget. To av damene brøt, men Hilde Aders kapret en rå 12.plass. Vi gutta fikk 12.plass (Lars Erik), 23.plass (Eirik), 26.plass (meg) og 49.plass (Torbjørn). Vi håpet lenge på lagbronse, men tyskerne var fattige 6 min foran på en totalt noe under 30 timer på de tre beste. 4.plass var i utgangspunktet mer enn hva vi kunne håpe på, og jeg tror alle gutta, unntatt Torbjørn, var meget fornøyde.
Neste år, nærmere bestemt 10.juni, går neste IAU Trail World Championship av stabelen i Toscana, Italia. Dette løpet er kun 50 km og 2800hm. Jeg er supermotivert for å legge ned jobben som kreves for å komme med, og håper å bli tatt ut igjen på det norske laget😀
GTI Friidrettsklubb 