Les Templiers 2014

Etter mye om og men klarte jeg for ca. 6 uker siden å karre til meg en startplass i det tradisjonsrike terrengultraløpet Les Templiers Great Run i Millau, Frankrike. Dette til tross for at løpet var fulltegnet. Løpet er 74 km langt, har over 3400 hm og er beskrevet som meget teknisk. Dette løpet er det mest prestisjetunge av x antall løp som arrangeres i Millau denne helgen. Løpet ble arrangert for 20. gang.

Som mange av dere vet har jeg slitt med en gammel lyske/hamstring skade som har blusset opp igjen, og som ikke hadde særlig godt av å løpe 82 km i Telemarks tøffeste i begynnelsen av september. Til tross for skaden hadde jeg et håp om å bli frisk før Templiers. Stor takk til John som hjalp meg med fysioterapi og gode treningsfasiliteter i denne tiden.

Vel fremme i Toulouse fredag ettermiddag skulle jeg vente på løpsleder for ultravasaen, Peter Fredriksson, som jeg skulle sitte på med til Millau. Jeg ankom hotellet sent fredags kveld.

Neste morgen måtte jeg skaffe meg noen nye venner som kunne kjøre meg til expoen for å hente startnummer. Valget falt på en fransk gruppe (ikke så mange å velge mellom…). Det ble mye kyssing på kinnene, men ellers lite språklig kommunikasjon med gruppen. Unntaket var Pascal, en middelaldrende og entusiastisk triatlet, som snakket bra engelsk. Det ble en kort løpetur på lørdags ettermiddag med gruppen.

Etter noen få timers søvn, ringte klokken 03.30 natt til søndag. Etter en rask frokost med havregryn, yoghurt og banan, kjørte vi mot starten kl 04.00. Ved starten møtte vi 5 grader og frostrøyk. Her gjaldt det å holde varmen frem til start. Jeg kjente allerede under stigningsløpene at hofte/lyske partiet var stivt og vondt, og ante uråd…

Kl. 05.15 kjente man virkelig nakkehårene reise seg, da vi stemningsfullt ble sendt avgårde med lysende hodelykter til de mektige tonene av Era:Ameno. Derfra bar det inn i natten og første 600 meters stigning.

Opp første bakken føltes det greit og jeg gikk i rask gange med Didrik Hermansen og Jonas Buud. På toppen gled de raskt ifra og jeg måtte virkelig jobbe for å holde kmfart på 4.30. Ved første nedoverbakke visste jeg at dette ville bli en kamp for tilværelsen. Kroppen fungerte fortsatt noe bedre oppover, men jeg hadde store smerter i unnabakkene. Etterhvert som hele elitefeltet, inkludert kvinnene, hadde passert meg var moralen sterkt dalende. Hver nedoverbakke, som var svært bratte, måtte jeg hele tiden stoppe for å slippe folk forbi. Tror at kmtiden i de verste motbakkene var nede i 2 km/t. Jeg måtte hele tiden stoppe å strekke beina, samt sette meg ned. Ved 60 km var jeg så næringstom og dehydrert at jeg var usikker på om jeg ville kunne fullføre. På matstasjonen 8km før mål fikk jeg fråtset i brødskiver med Roquefort, gelesnop, salt kjeks og cola. Her satt jeg meg også ned og hvile i 10 min.

De siste 5 km klarte jeg i det minste å holde farten til dem rundt meg og bite tennene sammen inn mot mål. Der ventet et svært etterlengtet gratis måltid med pølse,  potetstappe, suppe, dessert, salat, vann og rødvin.

Løpet var i det hele svært velorganisert med bugnende matstasjoner og svært god merking,  selv om 16 km mellom de to siste matstasjonen var litt drøyt i denne varmen. Naturen var også utrolig vill og vakker.

Nå, 24 timer etter løpet er jeg fortsatt skuffet,  men sitter igjen med en følelse av å ha tatt lærdom. Det er terrengløp,  helst lange,  jeg ønsker å løpe – og jeg skal komme fryktelig tilbake ved en senere anledning 🙂

%d bloggere liker dette:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close