Selvfølgelig er det mange, mange som er med og bidrar slik at dette løpet skal la seg gjennomføre. Uten styrets innsats gjennom året, løps-kommiteens iherdige jobbing siden forrige løp og alle de frivillige som stiller opp før, under og etter løpet ville det aldri blitt en festdag for 1700 løpere, den seieren for folkehelsearbeidet løping kan innebære eller en god inntekt for en liten friidrettsklubb. Men jeg tar meg friheten å nevne ett navn allikevel: Martin, du er bare rå! Så er alle dere andre ganske ok dere også. Med den enorme økningen i antall deltakere som vi opplevde fra i fjor til årets løp, så stilles det også store krav til arrangøren. Det er liksom ikke helt det samme å sende ut 900 stk som 1800.. Utrolig imponerende da å se at absolutt alt går på skinner. Og når uforutsette ting kommer opp, ja da takles jammen det også med den største selvfølge.
Med den deltakelsen vi nå ser etter hvert, så er folkehelseperspektivet ikke lenger ubetydelig. Den langsiktige, og kanskje viktigste effekten er jo at veldig mange mennesker tar grep og gjør noe for helsa si når de får et mål å trene mot. Men den gleden selve løpsdagen generer, med blide, engasjerte, sosiale løpere som blir heiet fram, bryter egne grenser og vinner over seg selv er heller ikke å kimse av. At forbundet vil avgiftbelegge dette er forøvrig en skandale.
Og da er vi over til neste skrytepunkt: Ikke så jeg et surt fjes blant løperne. Snarere tvert i mot, her trøstes og hjelpes det til venstre og høyre og gode råd sitter løst. Selv opplevde jeg å få kjempegod drahjelp av årets norske mester på distansen for U23 som flere ganger roet farten og vinket meg opp igjen så jeg klarte å holde ryggen hans. Hederskar!
Også publikum skal få toppkarakter. Da jeg nylig løp i Oslo var det tett av folk langs løypa. Og knapt en eneste av dem gadd klappe eller heie litt på løperne! Her opplevde vi det helt motsatte: enkelte steder var det rene «Tour de France»-stemning langs den fine løypa, og publikum ropte og klappet for alle som passerte. Det betyr mye for slitne løpere og hever opplevelsen! Og med dyktige, erfarne løpere fra GTI som fartsholdere kunne man bare skylde på seg selv og manglende trening om det gikk tyngre enn forventa.
Det sportslige blir jo en parantes i denne sammenhengen, men vi kan jo oppsummere raskt. Løpet ble vunnet av Frew Brkineh på 1.10.45, med Susanne Wigene som suveren damevinner på ny løyperekord 1.15.44. Vi så også flere gode prestasjoner av våre egne. Dessverre måtte Wenche Lægreid Kvæven kaste inn håndkleet etter halve løpet, forhåpentligvis var det ikke hælskaden som returnerte. Men det var jo noen andre spreke jenter som kom helt til mål. Gunn Evelyn Tofte løp meget sterkt i klasse 50-54 og tok med 1.43.22 2.plassen i klassen. Kristine Os fortsetter framgangen med fine 1.43.25, men mangler ennå litt på å tukte raskeste GTi-dame som denne gangen ble Silje Skorve Skarpeid på 1.39.31.
Også noen av gutta snørte på seg goskoene og og satsa på gull og heder. Og når Dan Olav løper inn til klasseseier i M65-69 på 1.35.54 er det mildt sagt imponerende. Jammen er det fart i en gammal skrott! Den andre klasseseieren kom i M45-49 der John Nicolaysen kavet seg over målstreken på 1.19.11 og med det gjorde et av sine aller beste løp. Et par ungkalver fulgte rett over 1.20-tallet med Sean Monaghan på 1.20.32 og Erlend Aano som nettopp har begynt å trene med oss på 1.23.05. Så var jo mange sterke GTI-ere ute som fartsholdere, eller de jobbet dugnad så svetten skvatt andre steder. Men det ofret de med glede.
Da gjenstår det bare å takke for årets fest: TUSEN TAKK!!
GTI Friidrettsklubb 