Det hele starter gjerne over et år i forkant av Boston Marathon. Løpere i maraton verden over presser seg til det ytterste på for å komme i mål på tider som tilfredsstiller kvalifiseringskravene, og dermed få mulighet til å søke om deltakelse. I søknadsprosessen er det løperne med best kvalifiseringstid i forhold til sin aldersklasse som får søke først og har dermed størst sannsynlighet for å få delta. (Etter at kvalifiseringskravene ble strammet inn i 2011 fikk alle som tilfredsstilte kvalifiseringskravene delta).
Så står man der plutselig, på Boyston street, like ved målgangen, noen dager før løpet, og lurer på hvordan det vil bli å passere over målstreken etter å ha løpt de 42,2 kilometerne fra Hopkinton, vest for Boston. Det er mange tanker som går gjennom hodet på dette tidspunktet, drømmen har aldri vært nærmere.
Like nede i veien er det expo med nummerutlevering, salg av Boston Marathon-effekter i alle fasonger, sportsdrikk, løpesko, kompressjonstrømper, pulsklokker og mye mer. Stolte løpere går rundt med sin nyervervede deltakerjakke, mens de mer erfarne viser frem jakker fra tidligere år, noe som demonstrerer at dette har de gjort før. Alle blir behørig fotografert foran reklameplakatene, slik at opplevelsen kan foreviges og deles med venner og kjente.
For dem som ikke bare er interessert i utstyr er det også mulighet for påfyll av motivasjon og inspirasjon, ved å delta på ett av de mange foredragene som blir holdt i dagene i forkant av løpet. Av årets foredragsholdere og paneldeltakere kan det nevnes storheter som Dean Karnazes, Bart Yasso, Amby Burfoot, Bill Rodgers og Kathrine Switzer (første kvinnelige deltaker i Boston Marathon).
Som alle store dager, starter også denne grytidlig om morgenen. Utstyret og formen sjekkes en siste gang før man spaserer ned til Boston Common. Her står det gule skolebusser på rekke og rad, klar
til å frakte deltakerne ut til den lille byen Hopkinton. Stemningen i bussen er spent, men de fleste er i godt humør og deler mer enn gjerne erfaringer fra tidligere løp.
Vel fremme i Hopkinton er det bare å finne seg godt til rette i det store deltaker området, som er satt opp ved en lokal skole. Her blir det servert frokost og det man måtte ønske seg av sportsernæring.
Så gjelder det å finne seg en plass i et av teltene og prøve å slappe litt. Det er fortsatt en god stund til start. (Her kom et tips om å ta med noe å sitte på til god nytte. Gjerne noe som også kan
leses).
Når frokosten er spist, avisen lest og temperaturen har steget noen grader, er det på tide å bevege seg ned mot start. Bagasjen leveres for transport tilbake til mål, og man kan starte vandringen ned
til sentrum av Hopkinton for å finne riktig startpulje. John som har vært frivillig under arrangementet de siste 16 årene slår av en lengre prat. Han kjenner godt til Norge og kan sågar fortelle at han en gang hadde norsk kjæreste. Stemningen er god, folk er blide og solen har for alvor begynt å varme opp den ellers så kalde vårdagen.
Etter å ha stått nesten en time i startområdet er det en befrielse når startskuddet går og massen av løpere begynner å bevege seg mot Boston. Det er endelig på tide å få svar på om de siste
måneders hardtrening har gitt forventet uttelling. Kilometer etter kilometer ruller forbi, men selv om det er mye nedoverbakker er det også en god del oppoverbakker som gradvis stjeler krefter.
Publikum gjør en god jobb med å heie deltakerne frem, og det er ingen tvil om at det hjelper. Og hjelp trenger man gjerne når man etter over 30 kilometer kommer til beryktede Heartbreak Hill, hvor
visst nok mang en drøm om personlig rekord har gått tapt (Opprinnelig var det tittelforsvarer John A. «Johnny» Kelley sitt hjerte som ble knust her, etter at han ble fraløpt av Ellison «Tarzan» Brown).
Etter Heartbreak Hill kan de som har krefter igjen kose seg i bakkene nedover mot Boston, og idet man får øye på CITGO-skiltet vet man at det ikke er så fryktelig langt igjen. Etter å ha forsert den siste
av løypens fem 90-graderssvinger er det bare å nyte jubelen fra publikum de siste meterne frem til mållinjen. Sluttiden ble kanskje ikke allverden, men man føler likevel at man har vært med på noe stort.
Med stive bein, medaljen rundt halsen og en pose full av forfriskninger henter man bagasjen, får på seg varme klær og beveger seg trett og fornøyd tilbake til hotellet.
Normalt ville historien om Boston Marathon endt her, men som de fleste vet så var historien om Boston Marathon 2013 bare såvidt begynt.
{jcomments off}
GTI Friidrettsklubb 