I helgen ble så denne galskapen kronet med suksess, tross værgudenes gjentatte forsøk på å ødelegge alt for oss. Det verste været ga seg natt til fredag, da var det ille, men de solgløttene vi skulle få uteble stort sett. Nå er det ikke så at alt var perfekt, langt i fra, men det var så mye som bare var utrolig bra at det langt oppveier det som mange opplevde som litt negativt. For oss som har levd med dette mesterskapet nå i 3/4 år er det bare en ting som gjelder, at våre gjester har hatt en fin tid denne helgen, til tross for våte omgivelser. Tilbakemeldingene er mange, og gode. Heldigvis er mange av oss rutinerte NM-deltakere, og vet at et Veteran- NM slett ikke er et Diamond League-stevne, men at det gjennomføres ordentlig, og med det sosiale aspektet som en viktig ingrediens. Det slo meg når vi svært sent lørdag fremdeles hadde sleggekonkurransen gående, minst to timer forsinket, at folk koste seg, og tonen fremdeles var hyggelig og gemyttlig. Sånt gjør godt.
Kanskje en liten malurt i begeret også? Som praktisk talt alle arrangører, og i frivillighetsarbeidet generelt, opplever vi at folk som har lovt å komme ikke kan, eller må hjem kl 1500. Så står en der og prøver så godt en kan å stable et nytt team på beina, eller supplere med noen som allerede har det travelt. Så blir det desto mer på dem som virkelig står på, og dem var det mange av i helgen. Ingen nevnt, ingen glemt.
Stavanger stadion har mange gode egenskaper, men er mildest talt krøkkete i forhold til et veteranmesterskap. Vektkast var en av de mest populære øvelsene, og måtte holdes på Hinna stadion. Det gå oss litt av en logistikk-utfordring. Men med styreleder Jane i spissen gikk det over all forventnng. Og vi som var funsjonærer der nede hadde noen hyggelige timer sammen med hyggelige kastere. Det er interessant dette, og vel verdt å merkes seg. Mens vi hadde fjorårets timeplan som utgangspunkt for vår egen, sprakk den helt på enkelte kastøvelser. Det rant inn med påmeldinger i alle kastøvelsene, og vi hadde ikke mulight til å korrigere. Så om vi får no sånt igjen skal vi krige tilbake de gode kastbanene inntil stadion som nå har fått på seg friidrettens største fiende, kunstgresset. Så mye enklere verden hadde vært om det var grus der! Og så har de som planla stadion sovet i timen, Stavanger stadion er jo eneste større stadion hvor det ikkke er administrasjonsbygg i tiknytning til målbua. Selv på Straumsnesset har de jo det. Hvem strøk det av planen? Og hvem synes det er greit å stå ute i vær og vind på hovedtribunen. Og være og vind er det i Stavanger, og særlig på stadion. Litt av en fadese dette.
Men så var det det positive da. Skulle så gjerne vært mer tilstede under de mange flotte GTI- øyeblikkene som John nå har beskrevet. Ikke minst den nesten elektriske stemningen under stafettene. Det er nesten så en får gledestårer i øynene. Og for meg som sammen med andre oldinger var 9/100 fra å sette norsk rekord i 60-69-klassen for 3 år siden, er det bare fantastisk å se at vi nå klarer å konkurrerre med tilsammen 6 lag, og at alle synes at dette er en stor opplevelse. Så bare vent til stafett-NM i Sandnes i mai neste år!
Da min Vigdis spurte meg lørdag om det var mange gode resultater, måte jeg bare si, jeg vet ikke. En blir så fokusert på at alt skal gå greit, og å løse problemer før de blir problemer, at det som skjer på banen blir litt uvesentlig (heldigvis fikk jeg tid til å nyte litt av stafettene). Og først i dag har jeg litt usystematisk hatt ork til å sjekke hva som har skjedd. Og mer for å utfylle John sin entusiastiske reportasje fra løpebanen, er det et par tre andre aspekter også som er verdt å ta med seg. De fleste av dere møtte Reidar Zapf-Gilje, vår nye ti-kjemper. Egentlig ekta siddis og solid utøver for SIF tidlig på 70-tallet, og nå bosatt i Vancouver i Canada (dialekten er forstatt ekta!). Som relativt erfaren utøver selv er jeg full av beundring for det han viste i helgen. Hvis jeg har talt riktig, var han med i 13 (!) individuelle øvelser og var ankermann på 50-59- laget i stafett. Med medalje i ALLE øvelsene bortsett fra i spyd, var dette en enestående prestasjon. Og tenk at denne ungdommelige mannen er over 60 år! Helt fantastisk spør du meg. Og ikke nok med det, her var det ingen lettvinte resultater. Han var med til siste sene slutt i stav, og var med i alle omgangene både i slegge på sen kveldstid, og i vektkast når den gikk av stabelen.
Og så må jeg til slutt få ta med at vi nå også er blitt en kastklubb! Det skal vi bygge videre på. Hvem hadde trodd at løpeklubben GTI i et NM skulle få tre solide utøvere over 40 m i spyd? Remus, som de fleste nå kjenner som den trivelige østerrikeren, kastet over 46 m, og både Stig Einar, og vårt nye medlem Marius Gannsen, kollega av Tore på Steinerskolen, kastet godt over 40 de også. Så her kan vi bygge noe videre. Det mange andre resultater som også gleder, selv om det blir på en annen måte. Britas gull kule, Nina Rødsmeon sin flotte debut på 800 m, Sølve sine to gode løp på mellomdistansene, Rune sin toppdebut på 100 m……… den rekken blir lang.
Så mye om resulatene. Selv om jeg her ellers har fulgt prinsippet om ingen nevnt, ingen glemt, er det to ting jeg vil ha fram: Det er ingen som ikke har arrangert stevner før som vet hvor viktig ordonnans-funksjonen er: resultatlister, oppropslister og beskjeder skal fram og tilbake, fra og til de forskjellige øvelsesstedene og oppslagstavler. Og det er her de raske ungdommene kommer inn. Petters spreke sønn Erik og hans venn Hans Kristian, begge velkjente ansikter fra fellestreningene, gjorde en utrolig flott jobb. Og så alle de unge damene i bunad da! Medaljeutdelingen er jo en av de tyngste øvelsene under et NM, og de flotte jentene var så suverent de som fikk mest positiv omtale fra utøverne. Bare så synd at det ikke ble solskinn og godvær!
Må jo innrømme at de siste ukene har vært veldig slitsomme, og enkelte dager nesten desperate. Og jeg har sagt gjentatte ganger både til meg selv og mine nærmeste: Aldri mer! Men når det nå går mot sesongavslutning gleder jeg meg veldig til bare å bli oppmann for veteranene igjen, den gleden skal ingen få ta fra meg, ennå iallefall. Det er så utrolig mye kjekt som skjer i GTI nå. Og når en er omgtt av så mange positive, dyktige og hyggelige kolleger er det utrolig hvordan kreftene kommer tilbake. Men først skal jeg til Kristiansund for berge båten fra kuling og øsregn. Så kan etterarbeidet bare ligge en stund til.
Avslutningsvis, igjen ifølge min Vigdis: Britas trivelige 6-åring Sigurd koste seg nede i funksjonærrommet sammen med damene, og lurte på om vi ikke skulle arrangere NM til neste år også. Det var så kjekt å være med, og kjekt å spille kort med damene. Må nok dessverre skuffe han, det blir ikke noe veteran-NM i Stavanger neste år iallefall. I stedet for et gigantmåltid skal vi da servere kanapeer eller noe sånt, små stevner med et dusin deltakere eller to. Smått er godt, iallefall for en liten, men entusiastisk klubb. Og hvis noen spør meg, var vi den beste klubben under NM sier jeg ja, jeg tror det. Men har ikke hatt tid til å telle. Ennå. Det var så veldig mange medaljer. Men det var egentlig ikke det viktigste
/Tore N. Sund{jcomments on}
GTI Friidrettsklubb 