Ultravasaen 2015

En slagen mann satte seg en dag i oktober 2014 inn i leiebilen til Peter Fredricsson, på vei hjem fra Grand Trail Templiers i Frankrike etter å ha løpt sitt desidert verste og tyngste ultraløp. Om det hovedsakelig var for å muntre meg opp vet jeg ikke, men denne mannen, som også er sjefen ultravasaen 90 km og manager for Jonas Buud, tilbudte meg en gratis start i neste års løp. Der og da tenkte jeg lite på det og var faktisk usikker på om jeg kunne komme tilbake på ultraløpsscenen etter skaden.
Utover våren 2015 ble beina bedre etter den lange dvalen de hadde befunnet seg i. Jeg hadde i januar påmeldt meg Lysefjorden inn i håp om at jeg kunne komme meg i rimelig form før dette løpet. Løpet gikk, på tross av manglende treningsgrunnlag, over all forventning. Gløden ble igjen tent i meg og jeg tok meg mot til å sende en melding til Peter for å be om det startnummeret han tidligere hadde lovet meg.
Treningen i sommer gikk veldig bra, uten lite kjenning med den tidligere lyskeskaden. Både intensiteten og mengden ble økt uten at jeg fikk tilbakefall. Utrolig deilig å igjen kunne kjenne seg så sterk.
Torsdag 20. August satt jeg meg på flyet til Arlanda, spent og forventningsfull. Kunne jeg klare topp 20? Topp 10? Under 6.30? Eller enda bedre? Jeg var svært usikker på hvor god formen var, da jeg ikke hadde konkurrert hele sommeren, foruten å være hare for Ragnar i forbindelse med hans NM-kvalifisering på bane i midten av juli.
Før løpet hadde jeg konferert med de norske toppløperne fra i fjor; Jarle Risa, Didrik Hermansen og John Henry Strupstad. Disse ble invitert av Vasloppet med gratis hotellovernatting, mat og et proft eliteopplegg før, under og etter løpet. Da Strupstad måtte melde avbud grunnet forventet nedkomst av sitt første barn, hadde det åpnet seg en ledig plass på for meg. Man følte seg virkelig som en proff der de som jobbet i organisasjonen til enhver tid passet på at fikk det man trengte.
001

Etter ankomst sent torsdag kveld og litt mingling med de andre inviterte løperne bar det rett i loppekassen. Kl. 09.00 fredag morgen var det samling ved den mektige målportalen hvor vi tok felles bilde av elitegruppen før vi ble kjørt ut til siste matstasjon på 81 km, Eldris. Herfra løp vi sammen morgenjogg inn til målseglet i Mora. Turen hadde en rolig og vennlig atmosfære over seg, men innimellom kunne man ane at konkurrentene målte en opp og ned for å prøve finne ut hvilke man skulle passe seg for under morgendagens løp. Derfor fikk jeg noen blikk da jeg som eneste løper kjørte de faste 5 stigningsløpene og dro ifra like før målgang:)

Etter morgenjoggen ble pressekonferansen avholdt kl.12.00, hvor vi eliteløpere var invitert. Her ble det snakket om tider, og om det var Buud eller King som kom til å vinne. Didrik ble også intervjuet her om hvilke tanker han hadde om morgendagen. Deretter var det felles lunsj i målområdet. Jeg benyttet fritiden frem til middag kl 18 til å ta meg et lite bad på hotellets spa, etterfulgt av litt badstu. Dette til tross for at ultra-milslukeren BT Taranger, sterkt frarådet dette da han mente det kunne forstyrre spenningen i musklaturen. Pytt, pytt tenkte jeg, og ikledde meg badeshortsen og slengte håndkledet over ryggen.

Gode og mette etter middagen la jeg og Didrik Hermansen oss omsider til rette for å prøve å få noen timers shut-eye før den store dagen. I påvente av Ole Lukkøyes ankomst, fikk jeg anledning til å høre litt om Didriks fantastiske reise opp og frem i ultraterrengløpingens ypperste elite. Didrik ligger tro det eller ei an til å vinne Ultra-Trail World Tour, som er blitt sammenlignet med skisportens skiclassics. Om fem uker drar han til Mt. Fuji i Japan for å kjempe om totalseieren over 167 km og ca 10 000 hm!!

Etter å ha vridd oss i takt og utakt frem til kl. 00.00, fikk vi oss begge ca 1.5 timers skjønnhetssøvn frem til klokken ringte 01.45. Etter frokosten havnet vi i en minibuss sammen med Jarle som skulle kjøre oss til starten. Stemningen i startområdet var elektrisk. Tiden gikk fort og en drøy time senere stod jeg på startstreken sammen med verdensstjerner som Buud og King.

Til de drønnende tonene fra svensk folkemusikk og røykeffekter la vi avgårde opp bakkene fra Berga By. I sedvanlig stil ble det dumdristig nok naturlig å legge seg i tet foran i en etter hvert 10-12 stk stor gruppetto. Vi løp i 3.50-4.00 fart i stigningene opp mot Smågan, men det føltes lett og så derfor ingen grunn til å roe ned. På forhånd hadde jeg retorisk spurt Jarle om jeg kanskje skulle være med dem i teten ut fra start, hvorpå han repliserte at dette var en selvfølge.

Når vi hadde gjort unna stigningen på grustier i starten bar det inn på mer teknisk og flate myrpartier etter ca 14 km. Jeg likte godt dette terrenget og følte ikke at jeg måtte jobbe hardt for å holde følge, med unntak av noen lange trebroer hvor Buud dro hardt fra teten. Rett før dette partiet måtte jeg også jobbe for å ta igjen Max King (kåret til årets utraløper av IAU i fjor) på halen av tetgruppen, etter å ha tatt dagens første tissepause. Det kan nok ha kostet litt i ettertid..
003
Ved første spurtpris og andre matstasjon Mångsboderna mistet jeg omsider teten etter 24 km. Dvs ikke fordi jeg løp noe særlig saktere enn jeg hadde gjort, men fordi teten hadde økt farten frem mot spurten uten at jeg riktig hadde fått det med meg. Etter først å ha prøvd litt på å få kontakt med dem igjen, konsentrerte jeg meg nå om å ta igjen amerikaneren Matt Flaherty. I bakkene ned fra Risberg etter drøyt 30 km, hadde jeg dagens raskeste km på 3.26, etterfulgt av 3.34 og 3.34. Det føltes fortsatt fint og jeg fortsatte ufortrødent videre mot Evertsberg. Jarle og Gault tok igjen meg omtrent når vi alle tre løp forbi Flaherty. De første 3-4 km føltes det greit å sammen med disse, men så kom hammeren…

Dvs. noen korte bratte humper med sand gjorde at snittfarten ved 58 km falt fra 4.15 til 5.30. Beina kjentes knust og jeg gikk samtidig næringstom. Nå kom de mørke tankene for første gang. Da var det bare å spise to poser med GU vingummi og håpe at det gikk over etter hvert. Jeg kjempet meg frem mot Oxberg hvor det endelig sto cola på menyen. Jeg var fortsatt nr 8 i løpet, men hadde begynt å titte meg tilbake for å lete etter konkurrenter.
Det ble en kamp herfra og inn, selv om energien kom tilbake. Både estlenderen og Flaherty passerte meg før siste matstasjon på Eldris, hvor gjennomsnittshastigheten for første gang hadde falt til rundt 5.00 på siste 10 km. Siste 9 km ble en nervøs affære. Jeg ville så gjerne ha den siste premieplassen! Først når det gjensto 2 km følte jeg meg ganske trygg. Jeg så også da at jeg kom til å klare sub 6.30. Deilig! Publikum var fantastisk og man fikk frysninger inn mot mål. En slik målgang husker man.

Etter først å ha sittet litt på bakken var ”styltene” stive da jeg igjen skulle reise meg. Da var det godt at vi eliteløpere hadde et eget forpleiningstelt i målområdet hvor 3 massører, sofaer og diverse mat var til disposisjon. For en deilig følelse av å ha gjennomført, og på en slik tid. Veldig fornøyd med snittiden på 4.19 per km. Nå var det bare å nyte. Utrolig kjekt og inspirerende å høre etter målgang at Didrik var blitt nr. 3, bak en overlegen Buud på første og King som nr. 2.

Etter å ha fått ringt litt rundt og dusjet seg tok jeg lunsj med Jarle, Jofrid og Didrik , før vi måtte vi få med oss blomsterseremonien for de tre beste kl. 14.00. Tiden mellom lunsj og middag kl. 18 ble brukt til å slappe av litt i spa-avdelingen på hotellet med Didrik og Bjørn Tore Taranger.

004

Litt før 20, etter en bedre middag og en belgisk trappistøl, bevitnet vi Buud og Nunige (damevinneren) løpe de siste metrene mot mål sammen med siste løper. Klokken var nå nesten åtte og det var klart for premieseremoni. Jeg fikk som 10. mann 2000 svenske kroner, gratis start i neste års ecotrail Oslo og en søt liten dalahest (bilde).
Dette løpet var utrolig kjekt og velorganisert. Jeg er ultraklar for å være med også neste år, og håper da også at flere av dere GTI-ere slår følge. De har jo også en 45 km for de som ønsker å løpe litt kortere, samt en stafett hvor jeg er sikker på at vi kunne hevdet oss både på dame og herresiden.

Tom Erik