Gøy med friidrett – les denne !


Fredag 24. juni 2005 vant jeg endelig noe jeg og. Jeg ble Norgesmester!! Som 43 åring, i mitt første mesterskap noensinne, i min første sesong som baneløper, på veteran-NMs første øvelse 400 meter, i mesterskapets største felt med 9 deltagere i min klasse MV40-44. Og kanskje enda mer utrolig – jeg vant i min debut på distansen! Jeg har nemlig aldri løpt 400 meter før, verken i stevne eller som testløp… Hvordan er det mulig??

Taktikk
På kjøreturen opp fra Stavanger sitter jeg med min trener Tor og diskuterer 400 meteren jeg skal i gjennom om bare 3-4 timer. Som debutant på distansen, og i mitt første mesterskap noensinne, er jeg helt grønn. Vi diskuterer utgangsfart, den antagelig viktigste enkeltfaktoren for å oppnå best mulig tid i forhold til dagsform. Hvordan skal jeg åpne?

Uken før har jeg gjennomført én tempotrening for distansen, 2 x 200 meter på 29,2 og 29,0 sekunder med 1 minutts pause. Dette vil gi 58 til sammen, og stemmer bra med min nye 200 meter rekord på 26,50 satt bare 3 dager før. Antatt kapasitet på 400 m er nemlig 2 x 200 m tiden + 4 sekunder. Jeg foreslår 29 sekunder som passeringstid på 200, med mål å prøve å komme inn under 1 minutt. Vår leder og hovedtrener i GTI, Einar, har nemlig 1:04 som pers fra flere år tilbake, og jeg går selvfølgelig inn for å komme under det på første forsøk… Tor drar på det, nei sier han, jeg bør starte på 31-32 tallet. Jeg står på mitt, men sier at jeg vil ta den endelige beslutningen etter 200 meters gjennomkjøringen 20 minutter før start.

For øvrig er taktikken klinkende klar: løpe så fort jeg kan, men helt avslappet, det vil si ”løpe så fort du kan, uten å sprinte” som Tor uttrykker det.

”Klar til start”
Etter to ”fadeser” på 200 m (jeg har bare løpt tre 200 m i mitt liv, alle tre i år..) der jeg har fått for kort tid og blitt stressa før start (dog med bra resultater), starter jeg oppvarmingen minus 1 time og 20 minutter før start. Først rolig jogg i 20 minutt, på mykt underlag, helst utenfor stadion for å roe tankene. Deretter har jeg 15-20 minutters program med ”dynamiske” tøyninger – det vil si ulike sleng- og tøyingsøvelser for armer og bein for å tåle belastningene, samt beinstyrke for å mobilisere flest mulig muskelfibre til løpet. Etter dette har jeg 10-15 minutter med drilløvelser på gresset, ett program jeg har lært av Torleif, treneren til de knallgode juniorsprinterne i Sola. Dette er tradisjonelle bakspark, høye kneløft og ”hot feet” raske ministeg, satt sammen for å drille og koordinere bein og armer inn i rette sprintbevegelser.

Minus 30 minutter tar jeg på piggskoene og begynner med stigningsløp. 4 x 60-80 m, de første 2 rolige flyt løp, de siste 2 lengre, og opp på 400 meters farten. Rolige gå-pauser i mellom. Minus 21 minutter før start sitter jeg klar på 400 meters merket, Tor står i svingen med klokka. ”Klar”. ”Bang!” Gjennomkjøringen på 200 meter går på klokkerene 29 sekunder, med god følelse i beina og alle signaler på klar. Jeg velger å holde meg til min egen plan, utgangsfart 29 sekunder.

Jeg går tidlig til startassistenten og får vite hvilken bane jeg skal løpe i. Jeg får bane 3 med kun en løper innenfor meg i bane 2 og resten utenfor. Det passer sikkert bra å kunne følge med på de antatt beste som stiller i banene utenfor, men jeg kan kun tenke på mitt løp uansett hvordan de andre åpner.

Minus 10 minutter setter jeg meg ned og kjører en prøvestart motsatt vei uten blokker på skuddet til heatet før meg, MV35-39 år. Dermed får jeg både økt tenningen mot start, OG jeg blir kjent med startdommerens rytme fra ”klar” til skudd. ”Bang!” Av gårde. God start, alle lys på grønt. Jeg går deretter raskt bort og rigger startblokkene. Nok engang går tankene til Torleif på Sola og innføringen i blokkstart jeg har fått fra ham. Ingen i GTI kan særlig mye om blokkstart, derfor et slikt klubbsamarbeid.

Prosjekt fart.
Det hele begynte med piggskoene. Mitt første par noensinne, innkjøpt i oktober i fjor, det vil si for bare 8 måneder siden. Etter oppfordring fra min trener og mentor Tor Bøyfot som bl.a er tidligere Europamester for veteraner på 800 meter. For å bli raskere på langdistanse gikk jeg i gang med raske – men avslappete 200 metre innendørs en gang i uken, 6 x 200 m med lange 4 minutters pause i mellom. De første gangene kjørte jeg på 35-36 sekunder. Lærte å slappe av, lave skuldre, aktiv men avslappet armbruk, rask takt, lett men raskt steg. I løpet av 2 måneder kjørte jeg jevne 31-32 runder, og brøt 30-grensen rett etter nyttår – i avslappet fart, selv om jeg nok tok i litt ekstra da..

Planen for året ble da lagt opp med tanke på 800 og 1500 der lengre distanser kun skulle løpes for å holde utholdenheten oppe. I mars-april bryter jeg 29 sekunder på enkelte drag, fortsatt i god avslappet stil – ikke maks ut. Samtidig bryter jeg min 10 år gamle rekord på halvmaraton i Egersund og kommer for første gang under halvannen time med 1:28:30. ”Prosjekt fart” bærer frukter! Samtidig debuterer jeg på 800 meter først innendørs i januar i Stavanger Idrettshall og senere utendørs i april/mai på Sandnes med måtelige 1:24 i begge løp. Dette står ikke helt til forventningene.

Så kommer torsdag 12. mai på Sandnes stadion. Samtidig som vi skal ha 200 meters trening, er det juniorstevne for Sandnes løperne. Einar spør om vi vil ”være med på” en 200. Jeg og Angunn sier ja. Greit å få litt erfaring på kortere distanser også. Der og da debuterer jeg på sprint, som 43 åring. I ruskeværet og med stående start får jeg 26,6… Reaksjonen er omtrent sånn: Ooppsann!! Nok en gang endres planene. Nå blir det sprint. Og vi søker hjelp – hos Torleif på Sola.

Jeg debuterer tidlig i juni på 100 meter på Stavanger Stadion med 12,80 i lett medvind +1,4. Det viser seg at med mine debut-tider fra kortsprinten ville jeg tatt gull i NM i fjor i begge øvelser. Man vet aldri hvem som dukker opp i et NM, men vi tar beslutningen: jeg har medaljesjangser og skal til NM.

Absolutt alle sier at jeg med mine lange bein og slanke kropp vil være perfekt for 400 og 800. Det med 800 synes jeg å ha motbevist foreløpig. 400 har jeg enda aldri løpt. Jeg synes 100 og 200 er gøy, fordi det er så kort. 400 virker foreløpig for langt, men jeg meldes på 400 meter likevel, i tillegg til 100 og 200. Et stevne en uke før skal bli mitt første og eneste forsøk på distansen før NM. Den uken blir jeg syk. Det eneste jeg klarer å gjennomføre som en slags forberedelse til distansen er altså økten med tempotrening, 2×200 med ett minutts pause. Det er det nærmest niks og null.

Et perfekt løp
”Klar ved blokkene” lyder fra starter. Klærne av – god tid denne gang. Ingen stress, men uansett ganske spent – og likevel avslappet. ”Slapp av, slapp av” går båndet inni meg. Det siste jeg tenker på før jeg setter meg ned i blokkene er at Rogaland hadde 3 klubber blant de 5 beste i forrige helgs Tyrving-leker, og var suverent beste krets. Vi bor i er et perfekt fylke for friidrett, mildt og snøfritt året rundt, og bare måtelig med nedbør. Jeg tenker at jeg skal blø for Erling Skjalgson jeg også, til siste dråpe. Så tenker jeg bare ”slapp av, slapp av”.

”Innta plassene”. Blokkstarten er drillet så godt jeg kan på noen få uker. ”Blikket styrer kroppen” lyder fra Torleif. Skuldrene skal ha overheng over linja, rompa høyere enn skuldrene, styr kroppen med blikket.

”Klar” – Bang! Starten går, jeg styrer blikket perfekt ut av blokkene. Jeg går fort ut, men justerer så ørlite ned igjen for å komme i rett fart. ”Avslappet fart, avslappet fart”. Kommer ut på bortre langside i fiiin flyt, alt stemmer. Regner med at jeg passerer presis på 29 ved inngangen til svingen, der Tor står og roper ”kom igjen Ole Jørgen” (han glemmer å trykke for mellomtid). Jeg husker lite av selve svingen. Jeg tenker bare flyt, men kjenner at det nå blir tyngre å holde farten.

Mot utgangen av svingen bestemmer jeg meg for å prøve å øke – og klarer det! Er utrolig nok bare 1-2 meter bak bane 4 (gullvinneren på 800 meter dagen etter). Ved passering 80 meter igjen ser jeg at jeg begynner å sige ørlite innpå. Bane 4 stivner! Jeg ”gir jernet” – det vil si jeg klarer å presse opp farten enda litt, men handler det først og fremst om å gjøre alt jeg kan bare for å klare å opprettholde flyten og takten, og samtidig løpe løst av avslappet. Det er som en usynlig stor finger skyver meg i ryggen. Gradvis drar jeg innpå, og ca 20 meter før mål er jeg på siden. Mine venner fra Sandnes IL som har sittet og roet seg på indre bane begynner å reise seg og hoppe og skrike. Jeg hører speaker nevne navnet mitt, at jeg leder! Så er hukommelsen helt blank i flere meter.

Plutselig skjer det, 5 meter før mål: bang-bang-bang-bang. Fullstendig mekanisk sammenbrudd i begge bein og armer, alt slutter å virke, OG – jeg begynner å falle… Ingenting virker. Tiden stopper helt opp. Jeg befinner meg nå i et tidshull, der alt står stille. Jeg vet at jeg såvidt leder. Jeg tenker ”jeg kan ikke ”dø” nå.. jeg kan ikke stoppe her. Jeg må prøve å komme meg over den linjen”. Jeg bestemmer meg – jeg bestemmer meg for å prøve å ta gullet likevel. Jeg formelig knekker bein og armer fremover, og tvinger beina fremover de siste metrene, bøyer brystet ned over mållinjen, og hører speaker opphisset rope navnet mitt som vinner og tiden 57,8 – med alle mulige forbehold.

Jeg går noen meter før jeg siger sammen, alt er en grøt. Går litt igjen. Noen hender hilser mine. Kropp og hode koker. Det går en uendelighet i ventetid. Så kommer speaker med de elektroniske tidene, jeg får 58,04 og er vinner av heatet! Jeg har vunnet med 12 hundredeler, og det skiller bare 1 hundredel mellom andre og tredjeplass. Jeg reiser meg og ser Tor kommer springende, kaster meg i vill seiersdans rundt halsen på ham. Herlig, herlig! Men så kommer jeg på det – søren, det er et heat til i min klasse, og de er nå klare til start…

Ventetiden
Jeg skjønner godt slalomgutta i målområdet etter dette. Når alt de kan er å stå og se på konkurrentene komme mot mål, og ingenting kunne gjøre. Heldigvis varer denne pinen for meg i nøyaktig 57,9 sekunder, i manuell tid utropt av speaker. Med mine 57,8 friskt i minne øyner jeg at det umulige er mulig. Og ganske riktig, etter enda noen nervepirrende minutter – offisiell tid til vinneren av det andre heatet blir 58,20 og han kommer på 4. plass totalt. Både gull, sølv og bronse blir vunnet i mitt heat, med minst mulig margin… Seiersdans nok en gang, nå helt uten forbehold!

Gull
Veteran-NM er IKKE senior NM. Nærmest ingen presse, de fleste tilskuerne er selv deltagere, ingen sponsorer i kø, ikke noe kaos for vinnerne. MEN gleden ved å vinne er like stor. Og gratulasjonene like mange. Faktisk er veteran-NM den konkurransen jeg har vært på der det har vært hyggeligst og best stemning overhodet. På vanlige gateløp lukter stresshormonene lang vei, og maskene er ofte stive. Her er alle fokuserte og målrettede, men likevel avslappete, glade og hyggelige.

Premieutdeling hver hele time. Én felles seiersfanfare for alle. To-tre kompaktkameraer klare til å ta bilde av ”sine”. Medaljevinnerne fra 400 meter på rekke og rad, kvinner og menn. Å trø øverst for første gang. Veteran, javel og likevel. Vinner er vinner. Gullmedaljen i hånden. Ber om – og får en klem fra Anne-Sofie Dreyer Skre, kretslederen i Hordaland. Hendene over hodet, spredt applaus, håndhilser nok en gang på de andre medaljevinnerne. Herlig!

Flere har en bit av gullet. Jeg har hatt mange ”gode hjelpere”: min kone og familie, trenerne Tor, Einar og Torleif, og mine treningskamerater – både i klubb, i naboklubber og de virtuelle på kondis-forum. Takk til dere alle, og takk til Ask Friidrett for en flott NM!

Jeg har aldri hatt en drøm om å bli Norgesmester. Når jeg som brukbar mosjonist og 41-åring for halvannet år siden for første gang ble med i en friidrettsklubb, hadde jeg egentlig bare et ønske: å se om jeg kunne bli noe særlig bedre. Jeg har nemlig alltid elsket å løpe, vært med på mange mosjonsløp, men ikke helt fått det til, ikke helt fått betalt for treningsinnsatsen. At jeg nå står innskrevet som Norgesmester på 400 meter er mer enn jeg kan fatte. Det kan også godt være at dette er eneste gang jeg får sånn fullklaff. Men det er helt greit for meg. Nå har jeg nemlig gjort det: Det umulige er mulig! Som Tor sa pr mobil til Einar ”..det var et perfekt løp”.

Historien handler egentlig om at det aldri er for sent å begynne. Det er aldri for sent å se ”hvilken vei høna sparker” – og følge etter, å snu kappen etter vinden. Jeg er sikker på at det er mange flere middels mosjonsløpere som meg som egentlig har talent for noe helt annet. Min oppfordring er: prøv dere fram, lek og lytt til kroppen. Aldri har vi hatt flere muligheter til å leke og trene i dette landet, også som voksne. Bruk disse mulighetene! Finn ditt talent og ”dine” gode hjelpere. Og når du først sitter i blokkene klar til start: vær klar til å blø for flagget og trø gassen i bånn!!

Epilog
De neste to dagene ta jeg to medaljer til. På lørdag løpes 200 meter. Vi er fire i feltet, og jeg klarer bronse, selv med møre bein og uten den siste lille snerten. Jeg har ikke sjangs på sølv eller gull, men forbedrer min sylferske personlige rekord fra tirsdagen før med 18 hundredeler til 26,32 i lett medvind + 1,3.

Søndag kjennes beina lettere igjen. På 100 meter er vi tre deltagere i min klasse. Gullvinneren fra dagen før antar jeg er for rask for meg i starten nok en gang, men jeg er usikker på 3. mann. Utfra signalene jeg ser, antar jeg at jeg skal klare sølvet, men jobben må gjøres uansett. Jeg får kamp til døra om andreplassen, men klarer sølv og er i mål bare 13 hundredeler bak gullet, i mitt andre 100 meters løp noensinne! Tiden er 12,99 i motvind -1,3, det vil si ny forbedring her også hvis man justerer for vinden. Gull, sølv og bronse!! En medalje i hver øvelse, det er hva jeg i beste fall hadde håpet på – pluss at jeg ble Norgesmester på den antatt vanskeligste distansen. Det kaller jeg ”inner-tier”!

På veien hjemover kjører vi feil om Søreide, mister en ferge, men hva gjør vel det? Vi ler hele veien hjem til Stavanger. Norgesmester javel, men snarveier har jeg ikke peiling på!

Vennlig hilsen OJ, GTI Stavanger