Sivs Medoc-eventyr!


Bare pastaparty kvelden før løpet er en eventyrlig opplevelse i seg selv. I hagen på Chateau Peyrabon var det satt opp langborder med hvite duker hvor apperetiff og snack ble servert, et jazz-band trollbandt løperene med musikk og ablegøyer og løpere fra hele verden minglet.

Et digert telt var satt opp, og her ble forskjellige deilige pasta-retter servert med passende drikke. Vann og gode Bordeaux viner ble satt på bordet nesten raskere enn vi rakk å drikke opp. Og selvfølgelig når man er i Frankrike avsluttes måltidet som seg hør og bør med litt ost og en kake.

På senen inne i teltet spilte et orkester med solister dansemusikk i heftige rytmer som bare drog folk ut på gulvet. Det virket ikke som noen tenkte på å spare på kreftene til dagen etter.
Så var det et gedigent fyrverkeri med slottet som ramme, før naturen satte inn med sitt sitt eget fyrverkeri og styrtregn – men da var det uansett på tide å gå hjem.

På løpsdagen er der alltid lettere kaos med busser og biler som ankommer. Grupper av løpere myldrer, og de aller fleste har lagt en kjempejobb i å finne et kreativt antrekk. Her er ingenting av den småstressende nervøsiteten en merker før et «vanlig» løp. Folk er mer opptatt av å vise fram kostymene sine, beundre andre og ta bilder. I år kunne en treffe på Maria Antoinette, Jesus med korset, hulemenn, fanger, superman og noen få som var utkledd som vanlige løpere. Ellers er der store grupper som har gått sammen om et tema.

Her er det ikke prestasjonene som teller, men å ha det mest mulig moro. Selv om det er alltid to-tre gode utøvere som kjemper om førstepremien, – ens egen vekt i de aller beste viner som lages i Bordeaux. Vi andre må nøye oss med en flaske hver når vi endelig kommer i mål

Trassen går gjennom 59 slått og vingårder. Det er som å løpe gjennom et eventyr fra gamle dager, ikke minst med tanke på hele karneval-gjengen rundt. Enda lystigere blir stemingen uti løpet, ettersom flere av chateauene serverer vin til tørste løpere. Og skulle ikke det være nok, og du blir sulten underveis, vel da er det mulig å spise østers eller entrecote lenger uti. Løperene blir også drevet fram av vel 50 musikk-grupper og et entusiastisk publikum. Stemningen er til å ta og føle på, og kilometerene går nesten unna av seg selv – i hvertfall i begynnelsen. Lenger uti begynner småbakkene i grov singel å tære på, og når solen kommer gjennom skydekket blir det fort vel varmt for en Nordmann.

Nærmere halveis i løpet la jeg merke til Kondis sin «Norge-singlet» på en staut rygg. Den ryggen tilhørte Kjell Hildrum (69 år). Vi holdt følge et godt stykke, og han kom i mål rett bak meg. En løper vi skal være stolte av, og han vant forøvrig klassen sin. Han har lovet meg å tie ovenfor dere om hvordan jeg flirtet med publikum i min lille røde nattkjole med fjær kjøpt på Reperbahn etter Marathon i Hamburg.

Etter målpassering fikk alle som fullførte en flott medalje, en flaske vin og en stor bag med løpets logo. Så ble vi geleidet videre til et telt med fri flyt av div. drikke og mat. Her steg stemningen til de store høyder, og etter et par glass hadde de fleste helt glemt at de nettopp hadde løpt et maraton.