«


Leserbrev i Stavanger Aftenblad v/Einar Larsen,Tananger den 23.12.05

Månen står og lyser på vesthimmelen: ringen fra månen kommer tydelig frem i disen. Jeg er på Hellestøstranden, har tenkt å ta en joggetur langs strendene sørover Sele. Jeg blir fort vant til lyset, er overrasket hvor godt jeg ser i det klare måneskinnet. Jogger lett ned veien til stranden, ser noen traktorspor og tenker at det er godt vi har Jæren Friluftsråd som rydder opp på strendene.
Jeg kommer ned til hellestøstranden. Og det er da jeg får den store opplevelsen: Månen lyser mot meg på en matt morgenhimmel, en og annen stjerne skimtes, bølgene bryter hvite inn mot stranden, havet er badet i skinnende blankt lys. Lyden av brusende bølger. I motlyset går strand og hav i ett, bare delt av det hvite bølgeskummet som skiller hav og strand.
Følelsen av å være ett med naturen er sterk; sanden og himmelen flyter på en merkelig måte sammen og jeg føler på en måte jeg mister kontrollen med bakken. Jeg jogger lett av gårde, kjenner kontakten med sanden under joggeskoene, vet at sanden er jevn og trygg; det går liksom av seg selv. Tankene flyr avgårde; jeg tenker på dagens gjøremål, på julen og høytiden som nærmer seg, på skaperverket, på Jesus som fødtes i en stall.
Jeg kommer til enden av Hellestøstranden og jogger opp på grasvollene og sanddynene, må være ekstra oppmerksom på steinene som stikker opp av sanden. Det går helt fint, kan holde et jevnt joggetempo, månen lyser fortsatt opp og viser vei. Sand, gras, stier i sand dynene, lyden av havet som av og til forsvinner noe i ly av sanddynene. Jeg ser ikke andre på min timelange tur. Tankene flyr fortsatt, blant annet om at dette burde mange flere få oppleve. Strendene ligger der og venter, også i måneskinn. En fantastisk tur og en god start på dagen.