Prøver oss på pallen...

IAU Trail World Championship 2017

Noen av dere visste kanskje at jeg allerede før jul hadde fått vite at jeg skulle få representere Norge i et nytt verdensmesterskap i 10. juni 2017 i Italia. Denne beskjeden ga meg ro til å trene fokusert frem mot mesterskapet i vinter, uten å måtte tenke på kvalifiseringsløp og således måtte bryte opp treningen. I vinter har jeg trent mer enn noen gang, i snitt snaut 150 km per uke, og det har kostet, både mentalt og fysisk… Derfor var det også så uendelig deilig at jeg skulle lykkes så bra når det virkelig gjaldt:)

Men først litt mer om forberedelsene. I vinter fokuserte jeg mest på asfalt- og grusløping, uten for mye terreng- og motbakketrening. Ifra mars av har jeg imidlertid lagt inn mange km på mølle i motbakke og de siste 6 ukene før løpet også en del terrengtrening. Riska trailrun ble en veldig god gjennomkjøring og formbeskjed for meg. Alt så ut til å gå på skinner helt frem til søndag for to uker siden. Lette akillesplager hadde jeg kjent litt på tidligere, men trodd at bare var forbigående vondter. Etter denne søndagen gikk i midlertid ikke smertene bort, og en nervøs Halvorsen tok raskt kontakt med trener Nicolaysen… Vi ble enige om at jeg skulle ta noen dager løpefri og se om det gikk over. Prøvde meg helgen før løpet på noen kortere økter, men smertene var fortsatt tydelig merkbare. Tankene gikk gjennom hodet… hadde jeg forspilt sjansene mine for en god plassering? Var det slik tidenes treningsperiode for meg skulle ende like før det store målet? Vi ble enige om noen dager til med alternativ trening frem mot mesterkapet. Jeg skulle ikke løpe igjen før dagen før løpet.

Kaffi på Sola:)
Kaffi på Sola:)

Torsdag 8.juni plukket jeg opp John i Feinsteinsveien på Tasta og vi heiv oss i bilen ut mot Sola. John er en veldig fin type å ha rundt seg i slike situasjoner. Ethvert forsøk på å mase om denne akillesen min ble galant parert med forsikringer om at dette kom til å gå helt fint og at jeg raskt kom til å glemme denne når jeg var i gang med VM-konkurransen. Jeg kjente raskt at jeg ble roligere og optimismen var tydelig stigende:)

Da min far og hans reisefølge fikk problemer med nedreisen, ble vi raskt enige om å leie en egen leiebil da vi ankom Bologna. Jubelen var stor da vi så den lille turkise bilen som skulle bli vårt reisefølge de neste dagene. Etter noen grove bommer fra kartleseren (ja, meg) ut fra flyplassen cruiset vi etter hvert ned langs adriaterhavskysten med herlig italienske svisker på radioen og strålende sol og 30 grader utenfor bilvinduet. Etter å ha dreiet inn i landet og kjørt rally opp fjellsidene ankom vi bostedet vårt, Camaldoli, i 20-tiden på kvelden. Herfra var det ca 15 km til Badia Prataglia hvor start og mål for VM-konkurransen skulle være. Jeg ble innkvartert i et kloster, hvor også brorparten av VM-deltakerne skulle bo, og John skulle innlosjeres i hotellet like ovenfor.

Før fuglene våknet neste dag hadde allerede treneren ut vært ute på første økten. Vi rakk å se ham tilbake like før min fars venn Odd skulle kjøre meg og Hilde Aders til dopingkontroll i Badia Prataglia. Kontrollen innebar to blodprøver, og jeg fikk vite at jeg ville bli kontaktet senere på kvelden om noe ikke var i orden. Det skjedde heldigvis ikke:)  Jeg og Hilde fikk oss en liten joggetur på 8 km etter dette. Jeg kjente minimalt i akillesen, en deilig beskjed som gjorde at jeg fikk troen på at jeg kunne gjøre en god plassering. Etter å ha reist tilbake til hotellet for lunsj og avslapning, dro vi til byen Poppi i lavlandet hvor åpningsseremonien skulle være fredag kl 17.00. Den skulle avholdes utenfor en borg på toppen av en ås byen foldet seg rundt. For et vakkert sted! Seremonien var høytidelig og vi skulle gå i tog i bymuren og opp mot borgen. U.t. fikk også gleden av å være flaggbærer.

Super sparringspartner og kompis:)
Lagbilde:)
Lagbilde:)

05.55 lørdag morgen ringte vekkerklokken. Jeg hadde fått ca 6 timers søvn og var svært fornøyd med det. Etter en rask frokost med bla medbrakt puffet havre satte jeg meg i bilen til reiseleder Sharon med en flaske kvalmende rødbetejuice i hånden. Vi rakk en rask oppvarming før vi ble geleidet inn i startfeltet, etter en utstyrssjekk på vei inn. Jeg fant meg en fin plass i startfeltet og kjente meg, om enn litt spent, meget klar.

Starten var rask. Vi løp i ca 5.00 – fart i 10% stigning og fjellveiene. Jeg var opptatt av å løpe på puls, og holde meg godt under terskel. Jeg følte det fløt bra på og at jeg hadde gode bein fra starten av. Etter de to første stigningene skulle vi ned igjen. Kunne tidlig merke at jeg hadde mest å gå på oppover, men jeg holdt også greit tempo nedover. Frem til nå hadde jeg spist gel og powergums hver 30 min, og kjente at energinivået var der det skulle være. Opp mot en ny stigning etter ca 20 km hadde jeg bra flyt og passerte flere løpere. Vi nærmet oss nå første betjente matstasjon, hvor John og pappas venn Kissa skulle stå. Stasjonen lå på en demning ved et nydelig azurblått vann og vi løp på flotte kalksteinstier like ovenfor vannkanten. På dette punktet lå jeg likt med spanjolen som senere skulle ta søvmedaljen, for et løpsopplegg han hadde lagt opp til!! På stasjonen kan jeg ikke ha brukt mer enn 10 sek. Jeg kastet fra meg to drikkefalsker, fikk to nye, og fikk en flaske med cola av John som jeg styrtet umiddelbart.

God stemning:)
God stemning:)
På vei mot et godt resultat!
På vei mot et godt resultat!

Neste del av løpet ble en todelt opplevelse. Jeg følte meg kjempesterk på den neste stigningen, passerte igjen flere løpere og fikk los på to italienere som jeg jobbet godt sammen med. Oppe på flaten løp jeg også forbi disse. Jeg tror da jeg lå som nr. 14 i feltet. På neste stigning begynte jeg imidlertid å merke kjøret. Jeg hadde begynt å få kramper og måtte flere ganger stoppe kort og strekke på foten. Jeg bevegde meg sakte og tapte noen plasseringer. Tror jeg hadde min dårligste km-tid her, hele 14 min på en meget bratt km. Det var deilig å på toppen se Sharon og hennes mann Vidar stå klar med nye forsyninger. Jeg hadde fått noe vann tidligere, men var igjen klar for påfyll med cola. Herfra stålsatte jeg meg for å klatre de siste km før det bare var 5-6 km nedover igjen til mål. På toppen lå seg som nr 20. Jeg merket at en løper jeg tidligere hadde løpt forbi var i ferd med å ta meg igjen. I mitt forsøk på å unngå at han tok meg igjen hadde jeg plutselig tatt igjen amerikaneren Wacker som ledet på 9 km. Det var deilig å se at han ikke hadde noe å svare med da jeg løp forbi ham. Jeg kunne holde et godt trykk og koste meg ned de siste km (som var de samme som de første oppover). Ca 400 m før mål sto John og kunne konstatere at jeg var nr. 18. Til tross for at jeg fikk kramper i hamstring på ny, hadde jeg god kontroll og kunne ta med meg det norske flagget fra min far på vei over mål:)

JAAAAAA!!!!
JAAAAAA!!!!
Ubeskrivelig!!!
Ubeskrivelig!!!

Jubelgrimasene etter målpassering var heftige som dere kan se på bildene. Nr 18 i verden i denne relativt krevende grenen var et faktum:) Etter noen brøl, la jeg meg imidlertid ned på bakken. Heftige kramper i legger og lår. Deilig å liggende kunne konstatere at svensken kom inn etter meg et minutt senereJ Når jeg hadde fått stavret meg på beina møtte jeg John og fikk en god klem og en stol. Smilene våre gikk nesten rundt. Vi traff så min far og hans venner for enda mere jubelscener før vi kjørte tilbake til hotellet for en dusj. Ca to timer etter løpet satt jeg på deres hotell, nydusjet med et glass (eller tre) med prosecco i hånden, likeglad over at jeg hadde et gnagsår på venstre hæl på størrelse med en skolebolle.

Det gode liv:)
Det gode liv:)
Crewet 😎
Crewet 😎

Vi koste oss i flere timer her samtidig som det kom flere og flere løpere tilbake fra l  øpet. Jeg fikk utvekslet litt erfaringer og opplevelser med bla det amerikanske-, det britiske- og det tyske laget. Det ble heftig påfyll med mat og drikke under middagen på hotellet vårt før vi kl. 20.45 reiste tilbake til Badia for avslutningsseremonien. For en avslutning! Italienerne kan feireJ Herrelagene (Spania, Frankrike og USA) som tok lagmedaljene ble geileidet opp på podiumet til herlige individuelt tilpassede låter, bla «Born in the USA». Herlig stemning. Etter at medaljene var utdelt ble det hele kronet med et heftig fyrverkeri som neppe var av det billige slaget. Bla kom det flere salver med fargene fra det italienske flagget over de mørke grønnkledde åseneJ John og u.t. fikk også gleden av å snike oss opp øverst på pallen for et lite lagbilde..

Prøver oss på pallen...
Prøver oss på pallen…
Ultrapsyko:)
Ultrapsyko:)

Nå hjemme i Stavanger er det en glad, men litt sliten mann som sitter tilbake. Musklene er ømme og akillesen er vond, men jeg er mer sugen en noen gang på å forbedre prestasjonene mine enda et hakk senere i sesongen og frem mot neste år. Vi har lagt en plan for hvordan vi mener at jeg kan holde distansen enda bedre og kanskje klare å klatre ytterligere noen plasseringer til neste år. Neste store løpet mitt blir fjelløpet OCC (55km/3500hm) under ultraløpsfestivalen UTMB i Chamonix 31/8 i år. Gleder meg som en unge. Uendelig mange ganger takk til familie, venner og spesielt dere i GTI Friidrett som motiverer og støtter meg på en fanatstisk måteJ Og en ekstra stor takk til John som tok seg tid til å følge meg på dette løpet, veldig kjekt å kunne lykkes sammen. Du betyr mye for denne suksessen!