Fra Soria Moria til verdens ende- En GTIers løpsrapport

Fra Soria Moria til Verdens Ende – et eventyr av et løp    

Etter å ha hatt gleden og privilegiet av å få delta i det aller første Soria Moria til Verdens Ende, vil jeg gjerne dele opplevelsene denne lørdagsnatta i mai med dere. Løpet ble arrangert av to entusiaster, Mona Kjeldsberg og Einar Iversen, som sammen driver den ideelle organisasjonen Langt og Lenge. De hadde lenge drømt om å få til et 100miles løp på egne heimtrakter. Etter prøveløping i 2016 og diverse finpuss i etterkant, sto endelig løpet klart i 2017, med start fra Soria Moria Hotell i Voksenkollen og målgang på Verdens Ende rett sør for Tjøme. Heldigvis for oss som foreløpig ikke engang trenger tenke tanken på 100 miles, ble det også arrangert en kortversjon; Sande til Verdens Ende på 50 miles (83 km).

Randi-Verdens Ende

Verdens Ende

For å få oss kortløpere mest mulig ajour med langløperne, gikk vår start kl 21.00. Jeg var rimelig spent på hvordan opplevelsen med å løpe seg inn i og gjennom hele natten ville bli, ville jeg bli søvnig, utpsyket, skulle jeg glede eller grue mest. Kom fram til at gruing var bortkastet, med 83 km foran meg og målsetting om å ta det pinlig langsomt, ville det uansett være rikelig med tid til alt mulig underveis.

 For meg var dette også første start på terrengultra, første lange løpet etter «self-support» prinsippet og første lange løpet med sekk. Hadde prøvepakket noen ganger på forhånd, hvilke ting passer i hvilke lommer, hva har du på og hva har du med. I startområdet prøvde jeg å strekke hals for å se og lære av de andre, og jo, det så ut som jeg hadde truffet ganske godt.

En liten stund før vår start kom de første langløperne til passering Sande. De hadde hatt en svært varm og følgelig krevende etappe på dagtid fra Oslo. For oss som ikke hadde start før kl 21, ble forholdene tilnærmet perfekte, jevnt 12-14 grader og nesten vindstille gjennom natten. Så sto vi der da, åtte stk (av 10 påmeldte), klare som noen strikker da starten gikk. Først noen hundre meter oppover asfaltert vei før det bar til skogs. Terreng er jeg skikkelig dårlig på så jeg ble fort hengende etter. På forhånd hadde jeg bestemte meg for at var det én ting jeg skulle unngå, så var det å prøve å holde følge dersom jeg måtte streve. Det var nok en god strategi for å holde sånn nogenlunde løpet ut.

Randi-Startfeltet

startfeltet

I ellevetida måtte hodelykta på, ish, jeg hadde gamle batterier som i høyden ga stemningslys. Det gikk fint et strekke langs vei, men så ble det litt fikling med å skifte batterier før vi igjen skulle inn på skogssti. Men du og du for en opplevelse; helt alene og helt stille i skogen. Bare lyset fra hodelykta, og så av og til refleksen i øyne ute i skogen. Ikke så lett å se hva det var alltid, og de fleste øynene tilhørte nok katter, men også rådyr og grevling ble observert. Som dårlig terrengløper ble det ekstra mye gåing i skogen i de mørke timene, men det var egentlig helt greit. Da fikk beina hvile litt og jeg kunne bruke tida til å få i meg drikke og næring. Her har jeg et tips som kan brukes i mange løp, ritt eller andre konkurranser: kok litt løs havregrøt som du avkjøler og fyller i passelige porsjonsstørrelser i plastposer, knyt godt igjen og klipp bort overflødig plast, når du skal spise bare biter du hull i ene hjørnet. Bruk små gryn og unngå rosiner og frø for å få en lettsvelget konsistens, ellers lager du den akkurat slik du liker best. Jeg spanderte på ei raus skje med oboy i min, gjorde susen det.

 Etter drøye 30 km hadde vi også en matstasjon. Ingen tvil, det er på ultraløp du treffer de hyggeligste deltakerne og får den beste maten. Pasta, skinke, tomatsaus, potetgull, sjokolade, appelsiner, cola – yummy, det var digg å lange innpå litt, og samtidig greit å få fylt opp vannflaskene.

 Noen downperioder blir det nødvendigvis under et ultra, og på forhånd hadde jeg tenkt at det var lurt å ha noe skikkelig godt i sekken, noe som kunne løfte humøret når alt kjentes tungt og trist. Det var lurt tenkt. I tretida hadde det begynt å lysne, men den lette følelsen som jeg trodde skulle komme da lot vente på seg. Du og du så tregt det gikk med dagslyset. Terrenget der og da var skogsvei med mye kvist og kvas, og beina var tunge og lot seg nesten ikke stokke. Da var det lakrisfudge fra Lakrisgutta reddet det hele; finnes ikke bedre godteri enn lakris.

Randi-Lakrisgutta

«bidrar til å bevare sinnets munterhet»

Etter hvert kom dagslyset, og livet ble igjen lett å leve. Før Tønsberg tok jeg igjen et par av de andre løperne, og sammen suste vi gjennom Tønsberg sentrum rundt halvfem. Der møtte vi flere natteranglere, og selv om våre tær, knær, hofter og rygg var ganske vonde, tror jeg de hadde det verre, både da og den neste dagen. Ellers var det mange forbløffede kommentarer, og noen av løperne før oss hadde endog fått invitasjoner til nachspiel. Stiene gjennom Nøtterøy var ganske så gjørmete, men hey, nå var det jo ikke langt igjen. Det var vel omtrent på dette tidspunktet det først stakk skikkelig i et kne, og deretter ga en vannblemme plassert under en tånegl seg til kjenne (negla sprengtes selvfølgelig av), noe rusk skal det være på et ultraløp. Men det er det en tid for å kjenne etter og en tid for å ikke kjenne etter. Siste 15 km på et ultraløp er definitivt det siste for til mål skal man jo. Og til mål kom jeg, selv om motoren som jeg hadde tenkt å skru på på slutten slett ikke fantes, knapt nok en liten hjelpemotor, så tregt er bare fornavnet. Uansett veldig fornøyd med å ha fullført. Det blir definitivt flere terrengløp og flere 50 miles.

Randi-Målgang

målgang

Håper og tror at dette løpet er kommet for å bli, og da bør vi jo være flere GTIere som tar turen neste år, ikke sant? 100 miles er klart ikke for hvem som helst, men vi har noen gode kandidater i klubben på denne distansen også. Og 50 miles er godt innafor for alle maratonløpere. Så da sees vi på Verdens ende, en søndag i mai neste år.

Randi Edvardsen